Åtte år på landet, og jeg har ennå ikke vennet meg til de nynorske valgkortene.

Valgkort

Gamle venner er i sannhet vonde å vanne.

Hvorom allting er: Godt (h)val(g), da, De!

Bergenske nynorskforviklinger

WTF, tenkte jeg …

This slideshow requires JavaScript.

At man presterte å tillegge “vener” vennlige implikasjoner, lar seg vanskelig forklare på andre måter enn at man simpelthen har bebodd nynorsktraktene for lenge. Eller så er det alderen. Hvorom allting er:

Dette, tillikemed Facebooks utidige annonseinsinuasjoner, basert på herværende bloggers tilårskommenhet, kan helt enkelt ikke fortsette lenger!

At Bergen derimot er en nynorskbastion, se derom hersker det i alle fall ingen tvil.

Nu har rekefolket rådd grunnen lenge nok, må de ha tenkt, produktutviklerne, da de la brødhuene i bløt, i sin hvileløse jakt på nye kundegrupper – og heureka: Kveiteloffen er født!

Enten det, eller så er det bare det at jeg bor på landet. Forvirrende er det i ethvert fall.

P.S. til produktutviklerne: Kommer sikkert til å selge som kvarmt kveitebrød!

Tøvete nynorskforbud

Ivar Aasen
Ivar Aasen (Photo credit: Wikipedia)

De fleste vil nok ha fått med seg Hedmark Frps forslag om å forby nynorsk som offisielt språk, og, som denne bloggeren, ristet oppgitt på hodet.

Nå er det ikke det at jeg finner det så vanskelig å betrakte tvang som en uting. For la oss fjese det: For mange har nynorsken et tvangspreg over seg, mens det for andre er bokmålet som er forbundet med tvang.

Det enkleste, i rike, lille Norge, ville nok være et separat nynorsk radio- og TV-tilbud, tillikemed nynorske riksmedier, med opplag og utgivelsesfrekvens tilpasset etterspørselen (det der om at sidemålsundervisningen skal være valgfag eller obligatorisk, ville dermed også bli av underordnet betydning).

Ikke at nynorskbrukere bør nektes adgang til bokmålsmedier eller vice-versa, altså, men tvangsaspektet, som åpenbart faller mange så tungt for brystet, ville i det minste forsvinne.

Problem solved. Og alle ville bli glade og vel forlikte.

Og så kan Frp få pusle med sitt.

Et språkfascist-barns prøvelser

20140405-142841.jpg

Beretningene florerer, mellom stive permer, i aviser og TV-dokumentarer, om de prøvelser som er blitt NS-barna og tyskerungene til del.

Dette, eller snarere: bildet for oven, er fortellingen om en ordfascists datter, min egen (11), hvis prøvelser er ulidelige, på gjentatt og daglig basis.

Til min forundring flyter pussig nok kommunikasjonen mellom oss lekende lett, på hennes nynorsk- og bokmålshybrid, og mitt enn så lenge ubsesudlede bokmål, men jeg er ikke sikker på om miksen er like uproblematisk på skolen.

Vi skulle nok ha nøyd oss med ett skriftspråk i #dettalandet.

Ropte han, i bunnløs frustrasjon, hyttende mot en himmel grå. Men kunne like godt ha tilføyd “Jeg driter i hvilket, gjerne esperanto for meg!”.

Ikke desto mindre: De som hevder NS-barna og tyskerungene har det tøft, har nok ikke prøvd seg som barn av språkfascister.

Nevner kun.

Jeg var nær å sette espresso’n i halsen, da jeg leste overskriften “Stort engasjement for bokmålet” i lokalavisen Bladet Tysnes, men hadde blingset.

Selvfølgelig hadde jeg det.

“Stort engasjement for bokbåten” stod det, naturligvis. Men så er jeg jo evig optimist, da.

Bokbåten "Epos" til kai i Lundegrend.
Bokbåten “Epos” til kai i Lundegrend.

20140128-212253.jpg

Det settes opp for få nynorskstykker ved Den Nationale Scene i Bergen, mener Jon Fosse. Min eneste teaterfangst – uansett målform – under dagens bergensekskursjon for oven. Ikke at jeg lette, akkurat.

Total forvirring

“Australias underlege [et eller annet]”, stod det på tv-skjermen, og jeg tenkte at jaja, det fins overleger, så må det vel finnes underleger. Til jeg så hele programtittelen:

“Australias underlege historie”

Nynorsk?

Kommer ikke til å skje.

TineMelk

Medgi at det er komisk. Fra sommeren vil all lettmelk på Vestlandet selges som lettmjølk, med nynorsk kartongtekst, mens helmelken forblir helmelk – på bokmål. Men hva med varemerket? Tine ASA, tidligere kjent som Norske Meierier BA, markedsfører melkeproduktene under varemerket TineMelk.

Som vi vet, fins det ingen regler for navn. Vi får likevel tro at målfolket også har fremmet krav om navnebytte – formodentlig til TineMjølk, med alt hva parallelle varemerker på ens produkt innebærer av økte markedsføringskostnader. Men hva gjør man ikke for å stritte imot det uunngåelige?

Her er det, som jeg illustrerer for oven, tale om å flytte ringen over to a-er, fra “fra gårder” til “frå garder” – foruten varemerket, seff. Og en masse liten tekst ingen likevel leser. La oss likevel anta at kravet er fremmet av folk som har slikt å gjøre.

Rettelse: Ettersom gårder er hankjønnsord, både på bokmål og nynorsk, skal det rimeligvis lyde: “[…] frå gardar på Vestlandet”. Stor forglemmelse. Like forbannet hviler det et relativt komisk skjær over det hele. For å si det mildt.

Byte-kort

Det vanket ny toalettveske på far til jul. Mer interessant er det muligens at den er utstyrt med “Byte-kort”, som påkalte utallige juhuer hos min indre geek. I alle fall til det demret at nynorsken for anledningen er helt uforbundet med eventuelle bits and bytes.

Når det er sagt, er informasjonsteknologien langt fremskreden på bygda. Det må den også nesten være, om man overhodet skal ha håp om å se andre mennesker – om aldri så virtuelle.