Flimsy make believe concern no more, s’il vous plait

I quickly and instinctively drew this flag in response to the 13 November 2015 Paris incidents, with the following note:

Regardless the culprit(s) and his or their affiliation(s).

I reacted in much the same way as an immediate response to last summer’s Nice incident – and then some.

But you know, we can’t go on like that every time a police officer is killed in every country we know of, much as we sympathise, seeing as how police killings very much belong to the order of the day – and for a number of reasons.

Confident that police officers gave their lives elsewhere, too, yesterday, I regret that they did, but we need to let go of this faux and effortless concern, unless we feel obliged to award the perps the attention they seek, and continue to fuel the conflict, of course.

Så kom man altså til en slags enighet i Paris.

Norwegian-maskin i lufta. Bloggerens eget maleri.

Da ordner det seg sikkert, bare vi får fjernet flyseteavgiften. Miljø versus billigfly er, som vi vet, et temmelig rått parti.

Når man angripes for å føle seg angrepet

Denne bloggeren er blant dem som hvileløst har prøvd å vende vår oppmerksomhet bort fra frykten vi selv føler for terror, til fordel for dem som virkelig lider under den, bare i denne bloggen. Jeg har skrevet i utallige andre, både før og parallelt, men se på dette knippet bepostelser, som et forsvinnende lite eksempel, om Midtøsten alene:

Lenke til poster om Midtøsten

I flere år var dette coverbildet mitt på Facebook:

Syrisk flagg

Shipt to GazaOg lenge var dette symbolet (bildet t.h.), for Ship to Gaza, profilbildet mitt. En organisasjon mange av mine kritikere ikke engang har kjennskap til. Jeg vet ikke om jeg helt gidder å ramse opp, langt mindre søke opp alt jeg har skrevet og sagt om all urett som begås mot verdens muslimer, og alle som flykter fra grusomheter av forskjellig slag, men tror kanskje det kan være på sin plass å sitere noe jeg skrev sommeren 2014:

Det er jo ingen tvil om at det er en skrekkelig trist dag, tenkte han, og gjenoppfrisket minnet om den totale lammelsen han selv følte, den julidagen for tre år siden. Men årene hadde jo gått, en viss distanse var opparbeidet – manifestert ved det blotte faktum at han skrev om egne tanker i tredjeperson.

«Er det bare et utslag av den allnorske prektigheten, alt sammen», spurte han seg selv – og nå sa han det høyt. Så høyt at han kjente at han kunne ha bitt tungen av seg, straks spørsmålet var stilt.

For man tenker jo ikke slikt.

Hvordan skulle det gå med den nasjonale konsensusen, om folk ga seg til å ytre renspikket kjetteri?

Men han var ikke villig til å la det hindre ham i å sende de etterlatte medfølende tanker, på 22. juli selveste. Han var bare ikke blant dem, og ville ikke late som det heller.

Jeg vet ikke. Kanskje er det bare det at det drepes så mange flere nedi Midtøsten, med den forskjellen at det er business as usual.

Det gjør noe med perspektivene.

Og inkluderte, for sikkerhets skyld, denne:


Når en opplever at ens sympati for, og mangeårige engasjement for dem som rammes av terrorisme i andre deler av verden (enn vårt lille hjørne av den), over natten nullifiseres, fordi man, i et svakt øyeblikk viser solidaritet med landet som inspirerte oss andre til demokrati, humanisme, likhet, frihet og brorskap, med det som for øyeblikket er ens profilbilde:

Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.
Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.

Og til alt overmål får beskjed om at du nærmest underbygger den vestlige “etnosentrismen”, og kanskje er en smule ømskinnet, janei da … Da er det vel kanskje ikke så underlig om man faktisk blir en smule ømskinnet.

Det er mulig europaflagget oppi her fordrer en forklaring:

Jeg har nemlig en tilståelse å komme med. Like siden folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972 (jada, jeg var bare ti), har det europeiske prosjektet vært noe av en lidenskap. Jeg var tungt, svært tungt involvert i kampanjen forut for og under folkeavstemningen 1994. Jeg etablerte lokallag av Europabevegelsen, hvor jeg senere også ledet fylkeslaget i Oslo. Jeg hadde våkenetter på trykkerier, der jeg nærmest kom i håndgemeng med Nei til EU, om å slippe først gjennom pressa, arrangerte folkemøter, stod på stands, og skrev debattinnlegg, så blekket sprutet.

Make no mistake about it: Det fins ingenting jeg brenner mer for. Ved ett stortingsvalg stemte jeg sågar mot min politiske overbevisning, bare for å sikre norsk EU-medlemskap.

Engasjementet har ikke bleknet, som det fremgår av disse skriveriene, bare i denne bloggen – uten at det har gått på bekostning av engasjementet for dem som lider, under Vestens åk, under Israels svøpe, under terroristers angrep eller Boko Harams bortføringer.

Når ett sølle profilbilde, just idet jeg føler mitt høyt – HØYT – elskede Europa angrepet, møtes med angrep på akkurat den sorgen, fordi jeg ikke samtidig peker på alt jeg ellers påpeker …

Vet du, da får du heller tilgi at jeg blir litt umedgjørlig.

Visst faen bryr jeg meg om Beirut, Irak, Syria, Gaza, Libya, Afghanistan og Jemen! Følg for svingende litt med! Men når enkelte, av forskjellige grunner, er blitt så “sentriske”, at de ikke engang enser grusomhetene som rammer egne nærområder (om det nå er fordi de, av forskjellige årsaker, har interesser annensteds, rett og slett syns det er på tide at “Vesten får smake sin egen medisin” – eller ferdes i miljøer som straffer kritikk av “muslimsk” terrorisme), kan det være grunn til å minne om at svært mange engang har et forhold til Frankrike (og Paris), som vi simpelthen mangler til de nyss nevnte stedene. Det er for pokker klart man blir opprørt.

Min kone, som selv studerte ved en fransk skole, brukte det alene som argument, i tillegg til sin takknemlighet for den franske revolusjonen, og alt den ga oss. I tillegg til kunsten, vinen, maten, musikken, motene, byggverkene, filosofene, skuespillerne, historien … Alt sammen, for helvete.

Det får deg ikke til å trekke på skuldrene over angrepet i Beirut, men nå syns jeg snart dere skal ta dere en bitteliten bolle.

Jada, kanskje er jeg “ømskinnet”. Det skulle vel også bare mangle, for i virkeligheten er det langt verre: Jeg er rystet, langt ned i grunnvollene, over angrepet på det jeg anser essensen av meg selv, og alt annet som er europeisk. Det er så dypt rotfestet, at jeg anser ethvert angrep på Europa, et angrep på min egen person. Til alt overmål er jeg dessuten ihuga føderalist, som ivrer for nasjonalstatenes endelikt:

Nok et gammelt profilbilde.
Nok et gammelt profilbilde, som en forklaring – ikke for å flashe selfies!

Capisce?

Jeg fristes til å sitere VGs Shazia Sarwar, som i går skrev følgende, blant mye annet fint:

Kritiser gjerne den politiske ledelsens ulike reaksjonsmønstre, diskuter gjerne flagg-funksjonen Facebook gjør tilgjengelig for Paris, men ikke for Beirut. Men en slik retorikk på individnivå er farlig. Den stempler medmennesker som iskalde kynikere.

Det er samme type dehumanisering, som vi mener utøves mot muslimer. Å dehumanisere vanlige folk er å frata dem deres menneskelige egenskaper. Den underliggende diskursen er at muslimske liv i Midtøsten er mindre verdt enn livene til vestlige.

Å politisere sorg, VG Nett 15.11.2015

Som mangeårig forkjemper for økt innvandring, som nesten ukritisk tilhenger av å slippe alle flyktninger for vår dør inn i varmen, begynner jeg nå å frykte at “takken” for engasjementet kan bringe meg i tvil om at jeg kan ha tatt feil, noe jeg håper aldri vil skje. Men det er klart jeg begynner å kjenne på den murrende uviljen.

Uavhengig av alt det, dog:

Vive la France!

IS: Ukjært barn med mange navn

Nå som IS, som de fleste nordmenn vel kaller dem, har påtatt seg ansvaret for siste døgns grusomme hendelser i Paris, og andre spor tilsynelatende peker i samme retning, er det kanskje tid for å spørre hvordan vi skal benevne dem.

De vanligste betegnelsene er:

  • Den islamske staten (IS)
  • Den islamske staten Irak og Syria (Isis)
  • Den islamske staten Irak og Levanten (Isil)
  • Daesh

Personlig sverger jeg til de to siste, hvorav førstemann antagelig – objektivt sett – mest presis, men den siste, som på alle måter minner om bæsj, er en forkortelse for “al-Dawla al-Islamyia fil Iraq waal Sham”, som terroristene selv anser nedsettende, men også fordi det er en betegnelse som brukes om fanatisme.

Skulle jeg lande på det, blir det nok i kombinasjon med “bæsj”, infantil som jeg er. På det seriøse planet, dog, heller jeg vel likevel mest mot Isil (med små bokstaver, om det skal uttales som et ord).

Men innen den tid:

desole

Illustrasjonen oppi toppen, er selvfølgelig en tegning jeg begikk sist vinter, da Krudttønen i København var åsted for terrorhandlinger.

Eagles of Death Metal: Complexity

De mistet et crew-medlem, men slapp selv fra det, med livet i behold.

Hva nå, Humlegård?

Da det i går ble kjent at den midlertidige, generelle bevæpningen av norsk politi, oppheves med virkning fra tirsdag, senest, var jeg neppe alene om å tenke at det ikke var ett øyeblikk for tidlig.

Så begynte nyhetene fra Paris å tikke inn. Vi skulle ikke passere midnatt med mange minuttene, før mange av oss nok innså at den beslutningen blir temmelig umiddelbart omstøtt. Foreløpig avventer politidirektør Odd Reidar Humlegård PSTs råd, men det er vanskelig å forestille seg andre utganger.

Som sterk motstander av generell politibevæpning, er jeg imidlertid like varm tilhenger av situasjonsbetinget bevæpning – som når det ekstraordinære skjer, slik situasjonen i dag er å forstå. I slike tilfeller ser jeg ingen problemer med å bevæpne hver bidige polititjenestemann – og det til tennene. Ikke vil det vise seg vanskelig å bevæpne dem, i situasjoner som krever det, heller, skjønt det uansett kreves intensiv våpentrening, av et helt annet slag enn vi hittil har sett.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi ønsker oss politikonstabler med en hemmelig drøm om én dag å få ytre følgende frase (under henvisning til min egen illustrasjon oppi toppen her):

Uh uh. I know what you’re thinking. ‘Did he fire six shots or only five?’ Well to tell you the truth in all this excitement I kinda lost track myself. But being this is a .44 Magnum, the most powerful handgun in the world and would blow your head clean off, you’ve gotta ask yourself one question: ‘Do I feel lucky?’ Well, do ya, punk?

Eller som denne krabaten (jevnfør politikonstabelen som presterte et vådeskudd gjennom veggen, hjemme i leiligheten, da han “øvde” foran speilet):

– You talking to me?
– You talking to me?

De typene har vi allerede, og jeg er, skal jeg først være helt ærlig, ikke videre oppsatt på å se dem patruljere gatene, med en Glock i hylsteret, selv om situasjoner, som den vi nettopp havnet i, naturligvis må møtes, besluttsomt og bevæpnet.

Resten av året klarer politiet seg utmerket med den fremskutte våpenlagringen, i patruljebil.

Farlig utvikling

Men det er klart ekstraordinære situasjoner krever ekstraordinære tiltak. Generell, men altså situasjonsbetinget, bevæpning er et slikt. I tillegg har jeg lenge tatt til orde for en kraftig oppjustering av Forsvaret, men det ligger en skjult fare i begge tiltak, med potensielt meget dystre konsekvenser.

Da jeg første gang leste George Orwells 1984, hadde jeg svært klare forestillinger om hvordan bokens fascistoide politistyrker så ut. Nå hadde vi ikke opprørspoliti verdt å snakke om her hjemme, men skjelte du til den andre siden av Nordsjøen, var det slik de fremstod:

Britisk opprørspoliti på 1970-tallet.
Britisk opprørspoliti på 1970-tallet.

I dag derimot, overgår de alle mine 1984-forestillinger dengang da:

Opprørspoliti i dag.
Opprørspoliti i dag.

Jeg er også en varm tilhenger av våre etterretnings-organisasjoners rett til å bruke alle tilgjengelige midler, i jakten på spioner, terrorister – og andre trusler mot rikets sikkerhet, men det er klart:

Kombinerer du all of the above, er det fint lite ved 1984 som lenger arter seg fiktivt. Da har vi en fascistoid politistat. Jeg ser mange av mine venner kaste lengtende blikk etter en slik utvikling, men nu, Humlesnurr Humlegård, tror jeg vi skal trå ytterst, ytterst varsomt.

Mens vi møter den nye situasjonen, med alle tilgjengelige midler.

Jeg avslutter med noe jeg tegnet her om dagen:

Britisk bobby

Vive la France

Fytti helvete …

C'est moi!
C’est moi!