Bull’s eye, Facebook!

Med bruk av algoritmene har Google og de sosiale mediene åpenbart full kontroll på våre interesser og fascinasjoner.

Facebook-forslag Sylvi Listhaug
Virkelig, Facebook?

BIG data for the win!

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Herværende blogger.

Pressens latterliggjøring ikke alltid like subtil

Det er lov å tenke, også for journalister, av hvem en antagelig bør kunne forvente kjennskap til Vær varsom-plakatens pkt 3.9, lydende:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Ikke desto mindre presterer Aftenposten (tillikemed NRK, har jeg sett) å spre dette, gjennom alle tenkelige kanaler:

Vel fremstår Håvard hverken sjokkert eller sørgende, men her burde det blinke blå lys i redaksjonen, Aftenposten! Jeg er heller ikke i ett sekunds tvil om at mannen er ved sine fulle fem, men det ville kanskje være en overdrivelse å hevde at han fremstilles som om han var det.

Så kan man selvfølgelig hevde herværende blogger minst like hensynsløs, i og med videreformidlingen, men man skjuler seg bak kjensgjerningen at skaden alt er skjedd – og at overtrampet neppe kunne illustreres bedre.

How a U.S. presidential election changed my stance on electronic surveillance

You may or may not be aware that this blog (and its owner) has been a long-standing champion of the international intelligence community’s right to carry out electronic surveillance in order to safeguard our countries as well as world peace. Donald J. Trump’s 8 November victory gradually changed that position – temporarily at any rate.

If history taught us anything, it was that authoritarian and totalitarian regimes invariably use gathered intelligence as a means of controlling, not only the opposition, but the public as such.

TV-overvåkningskameraer. Foto: Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki
CCTV cameras. Photo from Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki

As a loyal citizen of one of America’s closest allies, I have always accepted, even applauded the fact that U.S. intelligence will somehow gain access to data pertaining to Norwegian nationals, providing there’s reasonable grounds for suspicion.

No more, I’m afraid. A keen supporter of the democratic America we all know, I can no longer support the sharing of sensitive information with a country lead by a narcissistic fascist capable of using the intelligence community for purposes it was never intended for.

While I hold America’s and my own country’s intelligence agencies in the highest regard, I cannot condone further electronic surveillance which may be put to illegitimate use – and let’s face it:

With the inauguration of President Donald J. Trump that is a distinct possibility.

Photo: An iPad keyboard. Blogger’s photograph.

 

Ulf Leirstein følger med. Bloggers egen tegning.
Ulf Leirstein følger med. Bloggers egen tegning.

Det holder nå, Anundsen

Lesere som har fulgt denne bloggen, vil vite at bloggeren selv er en varm tilhenger av overvåkning, begrenset til stikkprøver, basert på risikobefengte utløserord i digitale kanaler, så vel som saumfaring av individer, nasjoner og organisasjoner det fins skjellig grunn til å mistenke.

Under slike forutsetninger er den elektroniske avlyttingen uproblematisk, skjønt det har vist seg vanskelig å vinne gehør, selv for den konklusjonen, kanskje av frykt for at grensene flyttes, steg for steg.

Nå er det ikke engang det justisminister Anders Anundsen (Frp) nå prøver å fasilitere, når han elegant hopper bukk over et århundres inkrementell forverring, fra det akseptable, til det hemningsløst uhørte, i én kjapp håndvending.

Overvåkningen han ønsker å åpne for, vil invadere hver krik av vår tilværelse, som juristen Bård Standal så forbilledlig viser (skjønt teksten, selv i fullskjerm-modus, stedvis er umulig å lese) i dette videoklippet:


Jada, jeg har argumentert for at den som ikke har noe å skjule, heller ikke har noe å frykte, men dette overgår selv de villeste skrekkscenarier. Det er fullt mulig å være tilhenger av rimelig overvåkning, uten dermed å applaudere Anundsens vanvittige forestillinger, hinsides selv NSA- og FSB-haukenes dyvåteste drømmer. Et visst monn av sikkerhet må det tross alt være mulig å ivareta. Det betyr ikke at våre liv skal være gjenstand for grunnløs invasjon.

Dette, Anders Anundsen, lukter orwellianske dystopier, lang lei.

Forutsetter vi likevel at Stortinget er bemannet av oppegående mennesker, litt, i alle fall, har vi antagelig ingenting å frykte. Men noen trenger sårt å legge klovnestrekene til side.

Toppfoto: TV-overvåkningskameraer. Foto: Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki

Springer Anonymous Isil og Trumps ærend?

Ryktene svirrer igjen, om at hackerkollektivet Anonymous nok en gang akter å ramme terrorgruppen Isil. Det forrige forsøket gjorde ikke rare forskjellen, selv om de utvilsomt fikk stengt utallige Twitter-konti – og mere til. Men et banesår var det vel knappest.

Hin uke ble det også fremmet trusler om aksjoner rettet mot Donald Trump og hans kampanjeapparat. Jeg er redd aksjonene, om truslene nå var mer enn tomme, blir bensin på bålet. Enten fordi amerikanske velgere vil ha seg frabedt innblanding i indre forhold, eller fordi det opphøyer Trump til martyrrollen. I begge tilfeller en seier for fascisten (for jo, det er det han er).

Anonymous består tilsynelatende av en uformalisert sammenslutning umodne bråkmakere, som rett nok har reagert prisverdig på urett av forskjellig slag, men som, til syvende og sist, er mer til skade enn til gavn.

Edward Snowden
Den amerikanskfødte avhopperen Edward Snowden. Bloggerens egen illustrasjon.

I denne sammenhengen kan det være nyttig å huske at de, tillikemed den amerikanske FSB-spionen Edward Snowden (t.h.) og WikiLeaks-grunnlegger Julian Paul Assange, også er instrumentelle i Kina og Russlands propagandakrig – og elektroniske krigføring – mot Vesten.

Det er en ikke fullt så prisverdig rolle, og en vi burde betakke oss for, heller enn å kjøpe Robin Hood-statusen de gir seg selv, og som kritikkløst fremholdes av deres vestlige støttespillere.

Men for all del: Tilhører de i realiteten Isil og Trumps støtteapparat, fortjener de honnør for den geniale tilnærmingen.

Toppillustrasjon: En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Når krenkerne krenkes

Si hva du vil, men til syvende og sist snakker vi minst orkan i vannglasset, når et knippe sinte, ikke lenger fullt så unge menn i Facebook-Høgre bringer sine interne stridigheter ut i åpent landskap, slik Kjetil Rolness gjorde her om dagen, med skjermdumper (jeg er siden kommet under vær med at indiskresjonene ble formidlet i form av sitater, ikke skjermdumper) fra gruppens indre overtramp – noe som avfødte disse besnærende Jon Hustad-stemplene:

Du er ein dritsekk.

Eg kjem aldri til å ha noko med Rolness å gjera privat. Han er ein angiver.

Du er ein posør som skal selja bilettar til jul. Eg tykkjer det er ekkelt og at du er ein opportunist som prøver å skrema folk på plass. For eit 1984-menneske du er.

Folk forstår at han har oppført seg som ein tystar og skitstøvel.

Vi har vel hørt slikt før, alle sammen, den gang vi selv gikk i barnehagen (innen vi hadde nådd skolealder, var vel de fleste av oss ferdig med sånt tøys).

La oss nå likevel rekapitulere, så vi får et inntrykk av hva hurlumheien egentlig handler om:

For det som begynte med en opphetet diskusjon, på VGs debattredaktør Hans Petter Sjølies Facebook-vegg, om en kronikk begått av den pensjonerte, danske historikeren Bent Jensen, utartet til et munnhuggeri uten sidestykke – etter at Hustad og hans geliker uttrykte sympati og forståelse for den frykt Jensen (og Fjordman-Nøstvold Jensen) nærer for Europas fremtid, i kjølvannet av “invasjonen” de mener for tiden pågår.

La det ikke være tvil om at det, blant disse, er Rolness som fortjener vår sympati. Saktens kan man stille prinsipielle spørsmål ved det etisk forsvarlige i å dele skjermdumper fra private diskusjoner, men det burde da være så enkelt som dette:

Hvor lukket eller privat settingen enn måtte være, sier du ikke ting du ikke kan være bekjent av, om utsagnene skulle nå et større publikum.

(For ordens skyld: Ikke engang om de forblir i lukkede rom.)

Det hender jeg lirer av meg ting som blamerer meg, jeg også, som denne tegningen, under overskriften Grammar Matters, for noen uker tilbake:

Grammar matters. Master Bater.
Grammar matters. Bloggers tegning

Til gjengjeld er dette en anonym blogg, fra en anonym blogger (rett nok under fullt navn), som kun leses av nyfikne sambygdinger og en liten håndfull utenlandske etterretningsorganisasjoner. Jeg søker ikke offentlighetens lys, og mener meg definitivt ikke berettiget kronikker og sendetid.

I motsetning til denne gjengen – og da mener jeg ikke Morten, som, så forbilledlig gir oss innblikk i disse menneskenes “indre liv”:

Og ja, for ordens skyld: Vi snakker om den samme gjengen, og du vet, dette handler om mennesker som søker rampelyset, som påberoper seg stor integritet, stort intellekt og et ikke helt uvesentlig selvbilde. Det er disse folkene pressen innvilger spaltekilometre, i kronikk etter kronikk, i radio- og TV-debatter. Det er, i korthet, disse folkene som på det nærmeste utgjør den norske offentligheten.

Nå er de fornærmet, over at vi får anledning til å se hva de er laget av!

Å omtale kvinnelige antagonister som prostituerte derimot, er åpenbart godt innafor.

Da er det lov å utbe en smule realitetsorientering. Jeg sier med Morten Øverbye:

Om dette er et høyt intellektuelt nivå her i landet, haster det med å få åpnet grensene.

Så kan man selvfølgelig spørre hvorfor jeg overhodet gidder å bære ved til bålet, med skriverier som disse. Det er det som er skjønnheten ved min anonyme bloggtilværelse: Jeg kan – helt og aldeles uten konsekvenser!

Det er mer enn gutta boys kan påberope seg, hvor lite de enn har forstått det.

Toppfoto: Journalist, forfatter og samfunnsdebattant Jon Hustad. Fotograf: Axel Iversen/Schibsted forlag (Øyh, Schibsted forlag: Det hjelper ikke med store bilder, om de er komprimert i hjel).

Har Snowden grunn til å frykte amerikansk rettsvesen?

Kontroversene rundt den amerikanske avhopperen Edward Snowden blaffet en anelse opp i helgen, i kjølvannet av The Sunday Times’ angivelige avsløring av MI6′ agentforflytning, som følge av at russisk og kinesisk etterretning knekket krypteringen av Snowdens stjålne dokumenter. Dokumenter jeg for øvrig er sikker på har vært i FSBs ukrypterte besittelse en stund.

Hvis det fins det minste hold i Glenn Greenwalds umiddelbare respons, ikke minst om at en ikke kan feste lit til “ikke-navngitte regjeringskilder”, er det heller ingen grunn til å tro at britisk etterretning har gjennomført slike omdisponeringer – som om det skulle gjøre noen forskjell.

Det faktum at en forbrytelses verst tenkelige utfall forblir umaterialisert, hvorom vi forresten veldig lite vet, kan da umulig tas til forbrytelsens inntekt?

Russisk omsorg?

Emblem of the russian FSB, the successor of th...

Personlig er jeg imidlertid av den oppfatning at Russlands FSB satte sine klør i de stjålne dokumentene, i det øyeblikk Edward Snowden fikk innvilget sitt omstridte asyl – eller hva det nå er avhopperne får. Til forskjell fra mine meningsmotstandere, ville jeg ikke drømme om å presentere mine udokumenterte påstander som fakta, slik de nesten uten unntak har for vane. De er og blir mine antagelser, som jeg ganske enkelt anser mer sannsynlig – enn at Kreml, Putin og FSB uegennyttig verner om Snowdens personlige sikkerhet, på bakgrunn av sitt humanitære sinnelag (hørte jeg noen fnise?).

Det reneste sludder, naturligvis. Vi har en informasjons- og propagandakrig gående, og det jeg kan dokumentere, som en ugjendrivelig kjensgjerning, er at Edward Snowden virker som viljeløs(?) marionett i Vladimir Putins tjeneste (teksten fortsetter under videoen):

Hvor straffbart det er å springe fiendens ærend på den måten, vet jeg selvfølgelig ikke, men patriotisk (som Snowden hevder han er), det er det vel knappast.

English: Vladimir Putin in KGB uniform Deutsch...
Russlands president Vladimir Putin i KGB-uniform. (Photo credit: Wikipedia)

Det hverken snowdenkritikere eller -tilhengere derimot kan hevde for sikkert, er hvorvidt de stjålne dokumentene er overlevert russisk etterretning.

Som allerede nevnt, betviler jeg at russiske myndigheter har Snowdens sikkerhet for øye, når de – inspirert av sitt ømme hjertelag – tar mannen under sine vernende vinger. At Snowden-tilhengerne ikke ser hvem de egentlig forsvarer, er meg i sannhet en gåte, men vi lever, i motsetning til Snowden, i et fritt land, så værsågod.

Fakta på bordet

Når Snowden-vennene påberoper seg fakta, er det med bakgrunn i at heller ikke kritikerne evner å presentere slike – som selvfølgelig er en ytterst besynderlig omgang med virkeligheten. Det fins én ting som kan bidra til å gi oss et omtrentlig bilde av hva som har og ikke har foregått: En grundig og rettslig gjennomgang. Hadde det bidratt til de paranoide konspirasjonsteoretikernes sjelefred, kunne en slik rettslig gjennomgang ha blitt gjennomført på russisk jord, for min del, for eksempel under Den internasjonale straffedomstolens (ICC) administrasjon, skjønt den normalt ikke befatter seg med spionasje, og hverken USA eller Russland har ratifisert dens overnasjonalitet.

Nei, jeg er redd mannen må til USA, hvilket selvfølgelig er hva skeptikerne frykter. For rett skal være rett: Landet har en tvilsom historie, i sin rettslige omgang med etterretningsorganisasjonenes fullmakter og rettigheter.

Til internasjonal spott og spe

Hvilket grunnlag har vi imidlertid for å forvente en parodisk og summarisk rettergang, i en sak av så skjellsettende betydning? Om USA ikke ønsker å fremstå som en rettsløs fasciststat: Overhodet intet. En prosess av dette omfanget, vil bli fulgt med argusøyne, av verdens skarpeste jussprofessores, tillikemed menneskerettighetsorganisasjoner og, ikke minst, verdenspressen, som – fordi Snowden velvillig delte noen av hemmelighetene med den, står i en slags takknemlighetsgjeld, som vi de siste årene har sett følgene av (hvilken avis ville vel dessforuten ikke bejuble et lass gratis – ellers hinsides fatteevne kostbar – “gravejournalistikk”, rett i fanget?).

Og helt seriøst, dere: Både Russland og USA har sine mangler, den ene muligens betydelig flere enn den andre, men hvem stoler du mest på? La meg omformulere den: Hvem stoler du minst på?

Det fins ingen grunn til å betvile en rettferdig rettergang, som, for alt jeg vet, vil avdekke at Edward Snowden ikke har foretatt seg andre klanderverdige ting, enn å opptre som Kremls gallionsfigur. Det jeg derimot vet, er at det kun fins én måte å få fakta på bordet på: En grundig, uhildet og internasjonalt overvåket rettssak.

Så kan de konspirasjonsteoretiserende fusentastene hamre sine “ugjendrivelige fakta” i bordet, så mye de bare lyster. Min overbevisning baserer seg på en magefølelse, simpelthen fordi kjensgjerningene foreløpig uteblir.

Det hadde ikke gjort noe om motparten vedgikk det samme.

I mellomtiden får vi se å få unnagjort Snowdens in absentia Bjørnsonpris-tildeling. Og siden vi er i gang: Har noen luftet en posthum fredspris til Kim Philby ennå?

P.S. Umiddelbart etter publisering av denne bloggposten, ble jeg på Twitter – nokså hissig – konfrontert med at det er USA, ikke Russland, som overvåker sine borgere. Jeg vet ikke hva man skal svare til slikt, og ber om forståelse for at jeg ikke lenker til tråden. Det har aldri vært min intensjon å henge ut – eller æreskjelle noen.

007 har skylda

Det er all grunn til å klandre United Artists, som står bak 53 år med James Bond-filmer, for forpurringen av Edward Snowdens image, som superskurk par excellence.

Jeg mener hallo …

Edward Snowden
Den amerikanskfødte avhopperen Edward Snowden, som hin år overleverte store mengder hemmelige dokumenter til russisk etterretning. Bloggerens egen illustrasjon.

Nothing a few hours in FSB´s cloak and dagger department won’t fix, though.

Vi er alle under mistanke

Det later til å råde en slags oppfatning av at overvåkningen av det kollektive Internett-samfunnet, tillikemed enhver mobiltelefonerende verdensborger, bidrar til at vi alle er å anse mistenkte.

Hvis det er å være mistenkt, kan jeg ikke hevde meg annet enn svært komfortabel med mistanken.

Så er jeg da også en svært enkel gutt på landet.

Det får bli dagens konklusjon, etter en heftig Twitter-disputt over emnet, som levner meg med en gryende frykt for at jeg kan ha satset på feil hest, om Vladimir Putins verdensherredømme noen gang skulle bli en realitet.

Foto: TV-overvåkningskameraer. Fra Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki