Bloggers billedmontasje.

Same thing happens every time someone I know starts acting like a racist asshole in social media.

Unfriended on Facebook

I haven’t a clue what possessed me!

Burde ha sjekket

Ja, derfor burde jeg sjekket det nærmere og ikke brukt en feed fra [folk som mener det samme som meg].

Denne saken er glemt om ikke for lenge. Derfor.

Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp).
Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp).

Etter at vi ble landet med verdens strengeste innvandringspolitikk, har det slått meg at vår evne til å ense eller gjenkjenne rasisme i resten av Europa, er redusert til et absolutt minimum. Med mindre de, ulikt oss, uniformerer seg, da.

Den evinnelige etnisiteten – nochmal

Bare uker etter at man sist beblogget spørsmålet om den norske etnisiteten, er det bare å fastslå at temaet ikke har til hensikt å dø med det aller første.

Ved forrige anledning begikk man etter fattig evne et forsøk på å klargjøre egne definisjoner, så dem skal jeg la ligge (les heller bloggposten). Det som derimot slår en, er at behovet for avklaringen, både blant dem som forfekter vide og smale definisjoner, virker ytterst tvilsomt, for å si det pent.

La meg utdype:

De som mener etnisiteten (og for dem dermed rasetilhørigheten) fordrer utallige generasjoner i landet, lider under forestillinger om akkurat denne etniske gruppens opphøyethet – ikke ulikt forna da’rs nazister, eller vår tids identitære, i og for seg.

De som derimot mener enhver som tilegner seg norske verdier og identitet, uavhengig av slektens fartstid i landet, bør kunne påberope seg norsk etnisitet – som om den skulle være av høyere verdi enn deres opprinnelige, forestiller seg åpenbart det norske spesielt attråverdig, de også, selv om rasjonalet ikke er forbundet med hudfarge.

Virkelig?

Begge grupper har altså det til felles at de anser den norske etnisiteten noe å strebe etter – en oppnåelse, som om den på noe vis skulle være andre etnisiteter overlegen. En hedersbetegnelse vi innrømmer dem vi finner verdig.

Mener man det, er det klart diskusjonen er av betydning.

Mener man imidlertid, som denne bloggeren, ikke det, er dette en usigelig uinteressant debatt.

Som sjettegenerasjons svensk innvandrer, ville det være synd å hevde meg stolt av den arven. Samtidig gjør det meg heller ikke stolt av den smule norskhet slekta måtte ha tilegnet seg gjennom generasjonene.

Jeg håper det samme går for våre betydelig nyere landsmenn – og at de først og fremst knytter sin identitet til sine personlige egenskaper og verdier. Just det akter man i alle fall å fortsette med, for egen del.

Etnisiteten derimot, i mitt tilfelle svensk eller norsk, bryr meg ærlig talt midt bak.

Hver tredje nordmann mener innvandrere truer norsk kultur – Aftenposten

Men det er stor forskjell mellom by og land, unge og eldre når de får spørsmål om de mener innvandring truer norsk kultur.

Eldre personer og folk som bor i landlige områder er langt mer skeptisk enn yngre som bor i byene.

Harald Andresen (71) vil ut av EØS og Schengen, stenge grensene og bli «herrer i eget hus». Én av tre nordmenn mener som han ifølge ny nasjonal undersøkelse. Det er at innvandring truer norsk kultur.

Kilde: Hver tredje nordmann mener innvandrere truer norsk kultur – Aftenposten

Det er, som gjentatt inntil det kjedsommelige, farlige tider, piker og gutter.

For å si det sånn: Jeg ville ikke ha hevet noen øyenbryn over at noen i fylla ytrer, svært direkte, det de ellers pakker omhyggelig inn i bomull.

Nettroll
Nettrollet var så sint, så sint, at han nesten så rødt. Bloggers tegning.

Trenger vi etnisk opprydding?

Jeg må medgi at jeg ikke har fulgt så godt med på Asle Tojes etniske dissens, og hva Anne Holt eller Hege Ulstein mener eller ikke mener om hva som kvalifiserer for hedersbetegnelsen (?) etnisk norsk – eller hvorvidt det overhodet er behov for å gjøre slike distinksjoner.

Likevel har jeg jo sett tvitrere spørre hva som menes med begrepet, for, om mulig, å fremtvinge en innrømmelse av at det dreier seg om hvite nordmenn, til hvilket undertegnede ikke har andre merknader enn:

Men så hørte jeg Christian Tybring-Gjedde prøve å forklare begrepet på Dagsnytt 18. En sammensausing av 17. mai, religion, landslaget og hva det nå var, alt sammen.

Dersom støtte til landslaget – det fremgikk ikke hvilken idrett det var tale om – er et kriterium, kan jeg kort og relativt kontant fastslå at jeg ikke er etnisk norsk. Det er en konklusjon mange nok vil støtte, med bakgrunn i mine svenske tipp-tippoldeforeldre, og skal jeg nå først være ærlig, føler jeg meg likevel mer europeisk enn norsk. Som bringer meg tilbake til Gjedda:

For vi reiser jo, ifølge ham, hverken til EU eller til FN. Vi reiser til Frankrike, Tyskland eller Italia, med klare forventninger om hva vi får.

Så det er hensynet til turistene som nødvendiggjør avklaringen …

Vet De, det går ikke langt mellom hver gang jeg snubler over tøvete debatter. Dette er intet unntak. Det er én ting som nødvendiggjør etnisk renskning opprydding, og det er behovet for å tydeliggjøre skillene. Et tegn i tiden, i og for seg, men et jeg tror vi er tjent med å motarbeide med alle lovlige midler.

Vi vet hvem som forfekter de identitære ideene. Det burde heller ikke forbause noen at det er de samme som etterlyser denne avklaringen.

Den syns jeg hverken de fortjener eller bør få tvinge gjennom.

Forvirringen er total

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne …

Så gir like godt ordet til ELO:

Fartsblind sniknazifisering

De færreste ville bestride at 2016 har vært et underlig, de fleste ville vel si på mange måter smertefullt, år, som har utfordret vår tro på politikere og religioner, så vel som menneskeheten under ett. Men la oss glemme terrorismen et øyeblikk, siden den engang er blitt så hyppig og omfangsrik, at det ikke lenger er mulig å følge med, og nøye oss med å fastslå at dramatiske tider, som historien tross alt har vist, ofte påkaller dramatiske tiltak, for eksempel i form av revolusjon.

Så er det da heller ikke vanskelig å betegne ytre høyre-fremmarsj alle vegne en slags stille revolusjon, enten den manifesterer seg som britisk EU-exit, amerikansk Alt-right-seier, “sterke menn”, som Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdoğan, eller kvinner, som Marine Le Pen, uten dermed å renvaske oss selv helt, som for tre år siden og egenhendig sikret en regjering lengre ute på høyrefløyen enn noen gang – om vi holder NS-regjeringen 1940-45 utenfor regnestykket. Til vi, senest i går, sikret oss denne justisministeren:

Per-Willy tvitrer
Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) på Twitter.
Per-Willy på Face
Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) på Facebook.

(Hva norske voldtektsofre betreffer, fikk vi en annen Frp-statsråd i samme momangen.)

Det er klart vi tøyer strikken, ett forsiktig steg av gangen, til uttalelser som disse kun blir stående som kjære, kanskje bare litt småfornøyelige minner:

Det er bare sånt som skjer når vi normaliserer ekstremismen, og inviterer den inn i husvarmen. For hvem ville vel i dag, tross kraftsalven i videoklippet, drømme om å betegne finansministeren ekstrem? Derfor lot jeg meg heller ikke forbause over at noen natt til i dag hadde funnet det opportunt å pryde Kristiansand sentrum med et hakekors-flagg, et symbol som ses stadig oftere i verdensbildet, skjønt symbolet isolert sett ikke egner til å bekymre. Langt verre er det med alle som målbærer noen av verdiene hakekorset representerer – mens de tar sterk avstand, både fra symbolet og ismen det står for, for dem er det altså mange av.

Ikke desto mindre har hakekorset i Kristiansand vakt både vemmelse og både sinne, eller som Lars Hyberg, operasjonsleder i Agder politidistrikt uttrykker det:

Nazismen representerer et menneskesyn som ikke er forenlig med høytiden vi nå går inn i. Dette er virkelig ikke greit, og det er også grunnen til at vi tar slike saker på alvor.

Nåja, tenkte jeg, det kan jo være det avhenger av hva man legger i julen, noe som fremkalte noen bilder i denne bloggerens hode (ett av bildene inkluderer Adolf Hitlers kammertjener Heinz Linge, hvis memoarer denne bloggeren oversatte til norsk ved et høve):

For visst feiret vel nazistene jul, selv om de, uten å nøle, erstattet Sankt Nikolas av Myra med vår norrøne Odin, om det nå var for å blidgjøre oss skandinaver eller ei. Men jeg betviler at det på noen måte hadde betydning for denne gjengen:

Odins soldater
Odins soldater marsjerer (eller “spaserer”, som de helst kaller det). Bloggers tegning.

La det i alle fall ikke være tvil om at Adolf Hitler kunne sjarmere, slik visse ledere åpenbart er i stand til, også i dag. Det betyr imidlertid ikke at de har godt i sinne.

Faren er at vi er blitt så fartsblinde, og helt har svekket evnen til å se at ekstremisme ingenlunde fordrer ridestøvler, brune skjorter og norrøn runesymbolikk, som repetert inntil det kjedsommelige i denne bloggen. Som vi tvert om har sett, smyger den like gjerne langs regjeringskorridorene, iført Armani – eller, om de da ikke, eller fordi de, er helt historieløse, i en nyere habitt fra dette motehuset:

Hugo Boss' 1934-kolleksjon.
Hugo Boss’ 1934-kolleksjon.

Det er nesten som om jeg hører protestene fra anstendige Frp-ere allerede, for de fins, og de liker dårlig å bli slått i hartkorn med de verste utskuddene i egne rekker, noe man selvfølgelig kan forstå. Faktum er likevel, om vi tror det eller ei, at det fantes nazister av grunnleggende høy og god moral også, men de støttet opp om regimet like fullt – sikkert i ren uvitenhet om grusomhetene som utspant seg, og fordi de delte noen av nazistenes øvrige verdier, eller fordi de, som ethvert fornuftig menneske, var livredd kommunismen/bolsjevismen. Men ikke desto mindre …

Jeg kunne slutte med å ønske god jul, for jeg er ikke i tvil om at det blir en – såfremt vi fortsetter å lulle oss inn i forestillinger om at vi, som det europeiske landet med strengest innvandringspolitikk, ikke er nesten like ille som historiske referanser oppi bloggposten her – om enn i fåreklær. Skjønt hvem tror vi at vi lurer?

Skitt au, verden kan da umulig bestå utelukkende av “islamkritikere”, så God jul!