Muslimske terrorister som kaller seg muslimer – og mennesker som anser seg kristne, men mener det er ok å angi medmennesker på flukt fra krig, har mer til felles enn noen av dem liker å tro.

Én slik ting skiller seg imidlertid spesielt ut:

Ingen av dem handler i tråd med sine respektive skrifter.

Terrorism is here to stay – as it always was

The so-called war on terror is, as we all know, aimed at the final eradication of terrorism altogether – at wiping global terrorists off the face of the earth.

Although I share the dream, it should be pointed out that it remains a dream, with no roots in reality whatsoever.

Granted there’s a lot to be done, in terms of reducing risk of terrorist attacks, but mind you, the terrorists will persist – in the shape of revolutionaries (RAF or the Brigate Rosse), separatist groups (ETA or the IRA), pseudo-religious groups (ISIL or the Ilaga) and white supremacists (KKK and lone wolves, such as Anders Behring Breivik).

Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).
Child killer/mass murderer Anders Behring Breivik during trial in the Telemark prison, Skien, 15 March 2016. Blogger’s Waterlogue-based watercolour.
Hell, even Israel’s former PM Menachem Begin used to be considered a terrorist by the British mandatory government in Palestine – and rightfully so.

Whereas today, terrorism appears synonymous to Islam, and the other way around. Well, as already pointed out, it isn’t. Furthermore, for as long as people find a cause worth fighting for, with their lives, if need be – there will be terrorism, rendering the so-called war on terror utterly futile, I’m sorry to say.

Let’s just do what we can in terms of damage control, and in order to minimise recruitment, agreed?

Top illustration: An ISIL terrorist in front of the Stade de France. Bloggers own drawing, dated last summer, superimposed on stolen photograph (the football is stolen, too, except for the burning fuse).

Klart alle som bekjenner seg til den kristne tro bør få fri på Kristi himmelfartsdag. Skulle da bare mangle!

Politisk rekvisitt?

Yes, they did!

Kristenkors-manipulasjon blir ikke mindre manipulerende av at den forekommer oftere enn antydet. Kanskje tvert om?

Man begikk en bepostelse om Sven Egil Omdals Sylvi Listhaug-korsfestelse her om dagen, hvor man kort, og relativt lakonisk, fastslo at den dyktige kommentatoren antagelig hadde tatt for mye Møllers tran – noe han senere skulle komme til å beklage, i og for seg.

For som vi senere fikk vite, var forekomsten av korsprydet innvandringsminister i Scanpix-databasene langt høyere enn antydet i Omdal-utspillet.

Dracula kors vampyr
Korset er ikke like populært i alle kretser. Foto fra 1931-innspillingen av “Dracula”, med Bela Lugosi i tittelrollen.

Spørsmålet som uvegerlig da melder seg, er om han ikke hadde mer rett enn han egentlig hadde tenkt seg, idet at innvandringsministerens manipulasjonsforsøk har forekommet langt oftere enn han insinuerte.

Som salig Joseph Goebbels engang postulerte:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Gjentatt inntil det kjedsommelige, naturligvis, men noe vi altså, og med fordel, kan gjenta ad gjentatt besmykkelse.

Denne bloggeren holder det ikke for usannsynlig at innvandringsministeren simpelthen er glad i arvestykket etter sin avdøde bestemor. At bruken avstedkommer støtte i mer eller mindre brede lag, får hun heller ta som en bonus. At hun derimot besitter kyniske tilbøyeligheter, kan det ikke herske mye tvil om.

Jeg spørger selvfølgelig kun, dog. Mitt kall er ei at svare.

Toppfoto: Sylvi Listhaug (Frp) med kors. Foto fra Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr

Man må ikke nødvendigvis like statsråder som er gjenstand for aviskommentatorers grunnløse kritikk, for å begripe at kritikken virker like søkt som Breitbart News’.

Men det hjelper?

Syns ikke det.

Foto: Sylvi Listhaug (Frp) med kors. Foto fra Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr.

Patrioter, jeg tror dere!

Rett som det er, blir man forsøkt konfrontert av individer som hevder våre islamkritikere (her ved de staute representantene for oven) er feminister, hvis hovedanliggende er å beskytte muslimske kvinner mot undertrykkende … uniformering og sådant mere.

Ja, men hvis det er sånn det forholder seg, har jeg misforstått nesten alt sammen!

Animert Jarle

Right …

Toppfoto: Representanter for den nordiske “motstandsbevegelsen” marsjerer.

An end to the burkini hullabaloo?

Observant readers may have noticed last Wednesday’s outrage over recent developments in the once liberal and extremely secular France we all came to love. A liberal country, a society devoid of a civil dress code, leaving its citizens free to think, say or wear what suits them, which during the past week apparently turned into the complete opposite.

As we all learnt in the onset of the weekend now nearing its end, France’s top administrative court on Friday suspended the burkini ban – on civil liberties grounds.

All is, I suppose, well, that ends well.

Please understand, though, that my sentiment is nothing to do with the burkinis, or hijabs, niqabs and burqas, for that matter, but the values with which we pride ourselves, clearly in peril, due to our fear of terrorists wearing everything but burkinis.

Granted burkinis don’t belong to our culture, but I’ll let you in on a well-kept secret: Neither do cowboy hats. Truth is I find niqabs and burqas every bit as scary as the next guy, but for the love of God (regardless of what we call Him or Her), let the freedom to think, say and wear what we want, remain among the hallmarks of our democracies.

There are far better ways to counter terrorism (which is, after all, what this is all about), in itself completely unrelated to the afore-mentioned attires.

So thank you, France, for allowing us, once again, to shout a resounding

Vive la France!

Let’s just hope this nonsense has come to an end, despite continued social media commotion (coz let’s face it: it isn’t the clothing they’re after – not really).

Illustration: Islam critic and muslim. Blogger’s archived drawing (too lazy to draw a burkini-related one).

Kirkemedlemskap eller ei? Pfftt …

“Kirken den er et gammelt hus, derfor så må den rives”, kauket vi i ungdommen, et par venner, som var aktive i Hedningsamfunnet, og relativt nykonfirmerte jeg, med statskirke-medlemskapet i orden. Det skulle i alle fall ikke stå på opprørstrangen, hvor flåset og useriøst opprøret enn var.

Innpå 40 år senere klarer jeg likevel ikke helt å fri meg fra følelsen av kirkelig gammelmodighet, både hva kvinner, homofile og andre folk og religioner betreffer – for å nevne noe. Følgelig er det ikke fritt for at man gikk en tanke halleluja, da det forleden gikk ut bud om at Den norske kirke omsider har muliggjort digital inn- og utmelding, som førte til 15.053 utmeldinger, etter fire skarve dager. And counting, utvilsomt.

For Den norske kirke, som bevilges et fast, statlig-kommunalt beløp i året, betyr det fint lite, regnet i kronasje. Frikirkelige og andre trossamfunn derimot, som bevilges tilskudd på grunnlag av medlemsmassen, gnir seg rimelig nok i hendene, siden en utmeldelse nødvendigvis ikke er jevngodt med ateistisk omvendelse, men byr på utsikter til nye sjeler og klingende mynt, som tilskudd til kollekten.

Noen av oss nøler likevel (eller kanskje nettopp derfor?), for det er jo rart med det, døpt som vi er, i Den norske kirke, med påfølgende konfirmasjoner, bryllup, egne barns dåp og konfirmasjon, begravelser, julehøytid og hva det ellers måtte være.

Bibelen
Tett utsnitt fra Bibelen. Bloggers foto.

Jeg kjenner på det der selv, jeg. På hvordan Kirken er innvevd i livet, fra vugge til grav. Hva nettopp graven angår, er det også vanskelig å løpe fra kjensgjerningen at mange av oss religionskritikere garderer oss med årene. Hvem vet, det kan jo tenkes at det venter frelse (eller helvetes pinsler) hinsides gravens mørke dyp? Best da, å være på den sikre siden, ikke sant?

For egen del kan man ikke hevde akkurat den faktoren spesielt utslagsgivende, siden holdningen til spørsmålet har forblitt uforandret gjennom livsløpet, men at Kirken og landet er så sammenfiltret, at en sorti også innebærer amputasjon av en flik identitet, se det står jo ikke til å nekte.

Sebastián López de Arteagas (1610–1652) "Cristo en la cruz", eller "Kristus på korset". Bloggers utsnitt av foto fra Wikimedia Commons.
Sebastián López de Arteagas (1610–1652) “Cristo en la cruz”, eller “Kristus på korset”. Bloggers utsnitt av foto fra Wikimedia Commons.

Følgelig, og siden man ennå har barn å konfirmere (skjønt spørsmålet om borgerlig- eller kirkelighet ennå er uavklart), forblir man simpelthen på stedet hvil, i en slags erkjennelse av at det nå engang er stemningsfullt med kimende kirkekloker, når julen omsider ringes inn – og det enda det nærmeste man personlig kommer en kirke, er stedets bedehus, som også tjener som valglokale, og dermed frekventeres annethvert år.

Dypere stikker det ikke, og likevel forblir man en paralysert somlekopp, som formodentlig går i graven med medlemskapet i Den kongelige norske kirke intakt, med mindre noen åpenbaringer skulle vederfares en. Man vet jo aldri.

Toppfoto: Uggdal kyrkje på Tysnes. Bloggers foto.

Do they know it’s Easter?

Og der var man rosablogger. Man klandrer fruen, som, vanen tro, går en smule overboard i forbindelse med høytidene. Resistance is futile.

Nå var det likevel ikke det bebloggelsen skulle omhandle, men høytiden som sådan, og vårt forhold dertil, nu som vi føler kulturarven så utsatt, religiøse høytider – og kanskje dem i særdeleshet –  innbefattet.

Så kan man selvfølgelig spørre hvor mange av dem som anser de religiøse høytidene truet av muslimske horder, som faktisk feirer dem, for hva de virkelig er.

Gjorde de det, ville de rimeligvis eksponere seg for nestekjærlighetens og toleransens budskap i påskegudstjenestene, og, formodentlig, gjennom jevnlig kirkegang for øvrig.

Spørsmålet om hvorvidt de overhodet vet at det er påske, med alt hva det innebærer, er sågar betimelig, spør De denne bloggeren, for anledningen av rosa kulør (som ingenlunde regner seg som kirkegjenger, men som, i det minste i noe monn, har tatt kristendommens humanitære verdier til seg).

Man kan spørre seg det samme om våre danske frender, som nå ilegger gode kristne (eller folk som opptrer som om de var det) 45.000-kroners bøter, for å by syriske flyktninger skyss.

Det er i alle høver ingen overdrivelse å hevde påskebudskapet druknet, i smågodt-krig, solkrem og utepils.

Hvorom allting er:

Påske

Toppfoto: Utsnitt av den pettersonske påskefrokost, skjærtorsdag 2016.