En beklagelse til vestlendinger alle vegne

Man bebor både Vestlandet, og det som er tenkt å bli den kunstige konstruksjonen “Vestlandet”, utgått av en gang forna da’rs Hordaland og Sogn og Fjordane – noe man også har gjort de åtte siste årene.

Rett som det er, kan praten blant de lokale, eller i svigerfamilien, gå om en vestnorsk eller verre, bergensk, notabilitet eller andre fenomener, mens Deres ydmyke blogger, med påtatt interesse, later som han forstår hvem eller hva de diskuterer. For skjønt man altså både er født og oppvokst mellem de syv fjellene, som engang omkranser Bergen, eier man hverken interesse for det eller dem som rører seg der – eller på Vestlandet for øvrig.

Ikke desto mindre er det ikke fritt for at min manglende interesse for Vestlandet og det vestnorske, ikke gjør meg mindre vestnorsk – hvor mye jeg enn distanserer meg fra landsdelen og dens vesen. Det står med andre ord ikke til å nekte at jeg er født i Bergen, som den gang riktig nok ikke inngikk i Hordaland, og dermed kjenner på en trang til å overbringe sunnmøringer og rogalendinger de dypeste beklagelser, for mine fylkesfrenders grenseløse imbesilitet.

Det hjelper så lite at jeg, i all min gjøren og mitt vesen, har distansert meg fra alt som er vestnorsk, hordalandsk inkludert, når utenforstående tar meg for en av dem.

Som forebyggende tiltak utstedes herved min uforbeholdne beklagelse, til vestlendinger nord og syd for de to fylkene, på vegne av en skokk regionpolitiske dilettanter jeg ikke representerer – hvor mye de enn måtte tro de representerer meg.

Skjønt jeg nok i virkeligheten toer mine lanker.

By og land, mann mot mann?

Det er noe litt nedslående over det som fremheves som et av hovedpoengene ved en vestlandsregion; motmakt – eller makt mot oslomakta, om man vil, som om krig mellom regionene, ikke nasjonalt samarbeid, var formålet med kommune- og regionreformen.

Nå er det ingen hemmelighet at herværende blogger dømte den planlagte vestlandsregionen nord og ned, alt før den ble realitetsbehandlet i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordanes fylkesting. Så skulle det da også gå som man forutså, da rogalendingene kort tid senere vraket giftermålet med fylkene nordenfor.

Nå som de to sistnevnte er blitt enig om å kjøre løpet uten Rogaland, sitter hordalendingene tilbake med en skarve gevinst på om lag 110.000 sogn og fjordinger, som neppe bidrar til at Vestlandet, som de visstnok akter å kalle regionen, blir noen motmakt verdt å skrive hjem om. Og takk for det.

For skal vi nå først være ærlig: Er det virkelig regionsstrid vi trenger? Vel stikker oslohatet dypt her omkring, men det får være grenser for destruktivitet …

På den annen side blir det neppe stort av de noe reduserte planene heller. Til det er hensynet til egeninteresser, selv kommunene imellom, altfor stort.

Rogaland sier nei til Vestlandsregionen – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio

Nei, nu ble jeg overrasket!

Rogaland fylkeskommune sier nei til sammenslåing av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det ble vedtatt da Fylkestinget var samlet i Haugesund tirsdag.

Blant dem som er minst glad for det vedtaket, er Haugesund-ordfører Arne-Christian Mohn (Ap). Han varsler nå at byen med 37.000 innbyggere vil melde seg ut av Rogaland.

– På Haugalandet og Sunnhordland at vi rivende redde for å få en ny grense mellom oss, sier Mohn til NRK.

Kilde: Rogaland sier nei til Vestlandsregionen – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio

Vestlandsregionen? Pfftt … Maud!

Ikke før var intensjonsavtalen om sammenslåing, mellom Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland, undertegnet, før navnestriden begynte å ulme – utvilsomt som den første av utallige og uoverstigelige uoverenskomster, før fusjonsplanene sluttligen begraves.

Så frøktelig vanskelig skulle det nå likevel ikke være. Se bare på Oppegård og Ski, som går i gifteplaner, med Fram som det nye familienavnet, blant annet inspirert av Fridtjof Nansen-skuta ved samme navn, som, rett som det var, lå til kai ved Nansens Uranienborg i Oppegård.

Vel, gjett hva … Roald Amundsens “Maud” svingte innom Bergen, før hun sommeren 1918 la kursen mot Nordøstpassasjen. Skuta hadde naturligvis lånt navn av vår daværende dronning, en tradisjon som heller ikke er uvanlig, ved valg av navn på territorier. Ta bare Dronning Maud land, australske Victoria, Victoriafallene og Victoriasjøen, om vi skal begrense oss til noen få.

Dronning Maud
Portrett av Dronning Maud (1869–1938). Fotograf ukjent/Wikimedia Commons.

En fin tradisjon, meg tykkes, som vestlandsfylkene burde følge opp, ved å døpe den smått utopiske regionen Maud, som i sine sydligere trakter visst nok også skryter på seg en Dronning Maud-pudding (som har tilflytt herværende bloggers mage flere ganger, etter at han selv tilfløt egnen). C’est un fait accompli!

Ikke at man bør slutte der, selvfølgelig. Så store enheter kan ikke nøye seg med fylkesting. Delstat bør det være, med senat og slikt (se opp for senator Petterson!). Mindre syns jeg ikke vi skal være på det, når vi først så pass storslåtte er.

Så får det heller stå sin prøve at det er et luftslott. Men drømmen syns jeg ikke vi skal berøve de megalomane. La dem beholde den!

Skal vi likevel unne oss en smule alvor, oppi alt sammen, handler det hele mest av alt om en maktdemonstrasjon – mot den såkalte oslomakta.

😳

Men for øvrig …

Toppfoto: Satellittfoto fra Wikipedia, smått bearbeidet av blogger.