You know how it is.

Bull’s eye, Facebook!

Med bruk av algoritmene har Google og de sosiale mediene åpenbart full kontroll på våre interesser og fascinasjoner.

Facebook-forslag Sylvi Listhaug
Virkelig, Facebook?

BIG data for the win!

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Herværende blogger.

Hjelp, jeg lider av sosialmedialt utmattelsessyndrom!

Selv om det ikke alltid virker sånn, har man gradvis, over en periode på adskillige år, utviklet et relativt anstrengt forhold til de sosiale mediene, som forholdsvis nylig medførte at man på det nærmeste trakk seg helt tilbake fra Facebook, så nær som daglige svippturer innom, for obligatoriske bursdagshilsener, og litt sporadisk lurking.

Videre delaktighet, som muligens er poenget, gjør man seg derimot ikke skyldig i. Faktum er at de små varslene, som vist på ikonet over, utløser et stille “Hva er det nå, da!?” i herværende blogger, som nærmest utbryter et oppgitt “Hva er problemet?” idet scenen entres.

Det har medført at bloggen De nu leser, i økende grad publiseres på framandlandsk, forresten, og er blitt ens primær-bindeledd til omverdenen, skjønt postene deles helt automagisk til bloggens egen Facebook-side (og noen steder til), som De gjerne må følge, skulle De føle Dem kallet.

Utover det, forbeholder man seg retten til å leve ut sitt sosialmediale eksil i relativ fred og fordragelighet, luskende i krokene, praktisk talt uten å ytre det skvatt (slikt har man blogg til). Antagelig som utslag av brustne forventninger til Internetts utvikling. Et Internett hvor tiden later til å stå bom stille, og ordskiftene går i repetitive sykluser, hvis gjenkjennelighet er ytterst påtagelig. Du snakker om ekkokammer …

På mange måter som denne bloggen, innser man brått. Til gjengjeld plager den bare dem som måtte oppsøke den, Gud hjelpe dere alle.

Illustrasjon: De forhatte SoMe-varslingene. Bloggers tegning og montasje.

Hårreisende uværsberedskap

Det begynner å bli noen dager siden “uværet” Urd etter planen skulle utradere den vesle bygda vår fra jordens overflate – mer eller mindre.

Siden jeg stadig sitter her og blogger, vet vi nu at det likevel ikke skulle gå akkurat slik, og alle synes svært fornøyde, ikke minst lokalavisen, som begeistret kan fortelle at (ordrett gjengitt, om De skulle slumpe over skrivefeil):

Kriseleiinga i Tysnes kommune var godt førebudde på ekstremver. Det var og andre etatar i Tysnes. Men stort sett gjekk det bra her.

– Bladet Tysnes 29. desember 2016 (p.t. ikke på nett)

Primært fordi uværet ikke holdt hva det lovet, burde man muligens anføre, for krisestab og kommunale satellittelefoner er vel og bra, bevare meg vel, men “førebudd” og “førebudd”, fru Blom. Informasjonstiltakene har ikke bedret seg det grann siden man leverte følgende hjertesukk, etter Nina-spetakkelet i januar 2015:

Etter innpå ett døgn uten strøm, TV, radio – eller noen form for telefoni, har vi ennå ikke hørt det skvatt fra kommunen, hverken i form av plakatoppslag, rodebaserte herolder, røyksignaler eller brennende varder, noe som unektelig er litt spesielt, når du bebor et sted som er så avskåret fra omverdenen for øvrig.

Denne bloggen 11. januar 2015

På den annen side burde jeg heller ikke gjøre videre regning med at de leser ens obskure blogg. Til alt hell mistet vi også strømmen i én beskjeden time denne gangen, slik at informasjonsbehovet ikke føltes direkte påtrengende.

Rotvelt vær uvær storm Nina
Hulter til bulter etter Ninas herjinger, januar 2015. Bloggers foto.

Like fullt oppsøkte vi den lokale strømleverandørens nettsider, på jakt etter driftsmeldingene, som ikke var oppdatert siden en ukes tid før jul. Hvordan det forholdt seg med kommunens nettsider og den lokale bredbåndsleverandørens, skal jeg ikke ha sagt, siden det kun var strømmen vi manglet. En stor krise var det da heller ikke, siden det, som alt benevnt, kun var strømmen vi manglet, i én skarve time kuns.

Men hva om det var krise? I slike tilfeller har husstandene enten bredbånd eller mobil, forhåpentligvis begge deler – i alle fall en stund, slik at de rette selskaper og etater rekker å informere i de tidlige fasene, dersom de informerer hvor folket ferdes – underforstått på Facebook. Man bestemte seg for å undersøke saken.

Har/har ikke Facebook-side:

Twitter? Zip, zilch, nada og ingenting, og den som ikke har en tilstedeværelse i de sosiale mediene, har formodentlig heller ingen ansvarlige for slikt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Smått beskjemmet blogger.

Et nedslående resultat, hva det kommunale og elektriske betreffer, förstås, som det må være lov å håpe at man utbedrer, men vi får vel, som sedvanlig, bare fastslå at den som ikke leser herværende blogg, heller ikke har nevneverdige muligheter for å utbedre noe som helst.

Honnør til lensmann og bredbåndsselskap, dog:

Tommel opp
Tipp topp, tommel opp, fra ambivalent blogger. Arkivfoto

Jeg kunne ha kjatret i vei på Twitter eller Facebook, jeg kunne jo det. Eller vent

Eller så kunne jeg ha:

Jeg kunne jo det.

All work and no play

Gøy på landet.

Half-truths

Word!

They play on Twitter, too.

Social media algorithms just as dangerous as we let them be

One’s involvement in journalistic, political and democracy-related issues inevitably leads to the occasional invitation to participate, even if it’s been years since I first concluded that solitary rants are much preferred over collective participation – which, I suppose, this very blog confirms, with this piece of information accompanying each and every post (also in my native tongue):

In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

English: A protester holding a placard in Tahr...
A protester holding a placard in Tahrir Square referring to Facebook and Twitter, acknowledging the role played by social media during the 2011 Egyptian Revolution. (Photo credit: Wikipedia)

That notwithstanding I was recently and involuntarily added to a Facebook group discussing the digital media’s – in particular Facebook’s – impact on democracy, which is, in itself, a very interesting subject, even if one must admit to subscribing to the idea that any social media platform, just like any town square, is what we make it, although with algorithms serving as “added value” – for those with an interest in steering public opinion (or customers, as more often is the case) in one direction or the other, which certainly poses a challenge.

Not more so, though, than actualising the question of whether or not we intend to participate. As the blogger I unquestionably am, I have to concede that, no longer than ten years ago, the blogs that used to play a vital part in matters relating to politics, journalism, culture and even international affairs, were indeed replaced by “town squares” the likes of Facebook and Twitter (to keep the list short and sweet), making way for elaborate methods of manipulation – and censorship.

While I consider myself equipped with perhaps a little more than average critical radar (must be the years in journalism), I realise that even I may from time to time fall victim of manipulation. For instance claims have been made to the effect that Facebook algorithms not only cater to, but reinforce our existing biases, by feeding us input to substantiate them, based on what we’ve already liked or shared. Or the other way around; that they may even be used to break them down, should your prejudice be in conflict with parties in possession of the means to influence it.

I may appear to be active in social media. The truth of the matter is, however, that every blog post I share, on Facebook, Twitter, LinkedIn or Google+, are automagically shared by the blog’s content management system (in my case; WordPress) – which is also where I actually am.

Indeed the subject is an interesting one, but speaking as someone who, unlike my fellow bloggers ten (or more) years ago, I find that my daily use of the social media is dwindling, for the benefit of the practically non-existent blogosphere, left unaffected by the social media algorithms, even if Google remains a factor to be reckoned with, even for bloggers – perhaps even more so.

Should we worry?

Probably, but in withdrawing, like I have, I have made the manipulating algorithms irrelevant, nearly obsolete, and can see no reason why you, too, shouldn’t. After all we cannot demand a certain conduct or particular ethic guidelines from a social network, it’s theirs, to do with what they like, but we can decide whether we want to be part of it or not.

Provided you’re worried, of course. I know I’m not.

Concerns like these are usually raised under the premise that we are required to use the social networks we criticise, or at least you should think we are. Since we’re not, the basis for making demands evaporates completely.

Certainly, you may object that this kind of reasoning is highly inappropriate for someone with an interest in the financial wellbeing of the social media, and would, of course, be 100% correct in making that assumption, as I have none.

Dear Mark

Dear Mark,

You need to realise that there’s media – and then there’s Norwegian media, whose privileges surpass everything and everyone you’ve ever known.

I mean, really, Mark …

Sincerely etc,
J

Moby & The Pacific Void Choir: Are You Lost In The World Like Me, 2016

The Zeitgeist, captured in an old-school cartoon. Hard to like in social media, unless you’re eager to confirm its message, of course.

Fakta faen.

Privat meme, klart for deling i SoMe på Facebook.

Bildet er stjålet, om enn egenhendig tilslørt.