Same thing happens every time someone I know starts acting like a racist asshole in social media.

Unfriended on Facebook

I haven’t a clue what possessed me!

For fremtidig referanse, for eksempel om 100 år, når allting er glemt.

For dem som ikke engang husker fem år bak i tid

Man er en late bloomer når det kommer til Instagram. Rett nok postet man tid om annen bilder borti der, for noen år tilbake, men siden man holdt – og holder – seg med inntil flere blogger, hvorav noen utelukkende forbeholdt foto, så man kanskje ikke helt poenget.

Ikke desto mindre har man gjenopplivet Instagram-kontoen, som for tiden byr på én ny tegning hver dag. Gammelt ræl jeg har hatt liggende, tegnet på EDB-maskinen, som nu slippes i en evig strøm, borte på Insta.

Følge? Vær min gjest, som de sier.

Dagens:

You know how it is.

Bull’s eye, Facebook!

Med bruk av algoritmene har Google og de sosiale mediene åpenbart full kontroll på våre interesser og fascinasjoner.

Facebook-forslag Sylvi Listhaug
Virkelig, Facebook?

BIG data for the win!

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Herværende blogger.

Hjelp, jeg lider av sosialmedialt utmattelsessyndrom!

Selv om det ikke alltid virker sånn, har man gradvis, over en periode på adskillige år, utviklet et relativt anstrengt forhold til de sosiale mediene, som forholdsvis nylig medførte at man på det nærmeste trakk seg helt tilbake fra Facebook, så nær som daglige svippturer innom, for obligatoriske bursdagshilsener, og litt sporadisk lurking.

Videre delaktighet, som muligens er poenget, gjør man seg derimot ikke skyldig i. Faktum er at de små varslene, som vist på ikonet over, utløser et stille “Hva er det nå, da!?” i herværende blogger, som nærmest utbryter et oppgitt “Hva er problemet?” idet scenen entres.

Det har medført at bloggen De nu leser, i økende grad publiseres på framandlandsk, forresten, og er blitt ens primær-bindeledd til omverdenen, skjønt postene deles helt automagisk til bloggens egen Facebook-side (og noen steder til), som De gjerne må følge, skulle De føle Dem kallet.

Utover det, forbeholder man seg retten til å leve ut sitt sosialmediale eksil i relativ fred og fordragelighet, luskende i krokene, praktisk talt uten å ytre det skvatt (slikt har man blogg til). Antagelig som utslag av brustne forventninger til Internetts utvikling. Et Internett hvor tiden later til å stå bom stille, og ordskiftene går i repetitive sykluser, hvis gjenkjennelighet er ytterst påtagelig. Du snakker om ekkokammer …

På mange måter som denne bloggen, innser man brått. Til gjengjeld plager den bare dem som måtte oppsøke den, Gud hjelpe dere alle.

Illustrasjon: De forhatte SoMe-varslingene. Bloggers tegning og montasje.

Hårreisende uværsberedskap

Det begynner å bli noen dager siden “uværet” Urd etter planen skulle utradere den vesle bygda vår fra jordens overflate – mer eller mindre.

Siden jeg stadig sitter her og blogger, vet vi nu at det likevel ikke skulle gå akkurat slik, og alle synes svært fornøyde, ikke minst lokalavisen, som begeistret kan fortelle at (ordrett gjengitt, om De skulle slumpe over skrivefeil):

Kriseleiinga i Tysnes kommune var godt førebudde på ekstremver. Det var og andre etatar i Tysnes. Men stort sett gjekk det bra her.

– Bladet Tysnes 29. desember 2016 (p.t. ikke på nett)

Primært fordi uværet ikke holdt hva det lovet, burde man muligens anføre, for krisestab og kommunale satellittelefoner er vel og bra, bevare meg vel, men “førebudd” og “førebudd”, fru Blom. Informasjonstiltakene har ikke bedret seg det grann siden man leverte følgende hjertesukk, etter Nina-spetakkelet i januar 2015:

Etter innpå ett døgn uten strøm, TV, radio – eller noen form for telefoni, har vi ennå ikke hørt det skvatt fra kommunen, hverken i form av plakatoppslag, rodebaserte herolder, røyksignaler eller brennende varder, noe som unektelig er litt spesielt, når du bebor et sted som er så avskåret fra omverdenen for øvrig.

Denne bloggen 11. januar 2015

På den annen side burde jeg heller ikke gjøre videre regning med at de leser ens obskure blogg. Til alt hell mistet vi også strømmen i én beskjeden time denne gangen, slik at informasjonsbehovet ikke føltes direkte påtrengende.

Rotvelt vær uvær storm Nina
Hulter til bulter etter Ninas herjinger, januar 2015. Bloggers foto.

Like fullt oppsøkte vi den lokale strømleverandørens nettsider, på jakt etter driftsmeldingene, som ikke var oppdatert siden en ukes tid før jul. Hvordan det forholdt seg med kommunens nettsider og den lokale bredbåndsleverandørens, skal jeg ikke ha sagt, siden det kun var strømmen vi manglet. En stor krise var det da heller ikke, siden det, som alt benevnt, kun var strømmen vi manglet, i én skarve time kuns.

Men hva om det var krise? I slike tilfeller har husstandene enten bredbånd eller mobil, forhåpentligvis begge deler – i alle fall en stund, slik at de rette selskaper og etater rekker å informere i de tidlige fasene, dersom de informerer hvor folket ferdes – underforstått på Facebook. Man bestemte seg for å undersøke saken.

Har/har ikke Facebook-side:

Twitter? Zip, zilch, nada og ingenting, og den som ikke har en tilstedeværelse i de sosiale mediene, har formodentlig heller ingen ansvarlige for slikt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Smått beskjemmet blogger.

Et nedslående resultat, hva det kommunale og elektriske betreffer, förstås, som det må være lov å håpe at man utbedrer, men vi får vel, som sedvanlig, bare fastslå at den som ikke leser herværende blogg, heller ikke har nevneverdige muligheter for å utbedre noe som helst.

Honnør til lensmann og bredbåndsselskap, dog:

Tommel opp
Tipp topp, tommel opp, fra ambivalent blogger. Arkivfoto

Jeg kunne ha kjatret i vei på Twitter eller Facebook, jeg kunne jo det. Eller vent

Eller så kunne jeg ha:

Jeg kunne jo det.

All work and no play

Gøy på landet.

Hvordan tyskerne kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk, spør De?

Det fins en side eller en gruppe for alle tenkelige interesser, noe ikke minst rabalderet rundt Mannegruppa Ottar de siste dagene har vist, med all tenkelig tydelighet, men det betyr jo ikke at alt er like jævlig.

Selv er jeg medlem av en rekke grupper, som har vært til stor nytte og glede. Som varm tilhenger av et sterkt forsvar, og minst like sterk motstander av å begå samme feil som forut for invasjonen av landet, 9. april 1940, er jeg også medlem av en rekke grupper, og følger flere sider, som berører tematikken. Deriblant Norsk Militærhistorisk Forening, som i det alt vesentligste har vært til glede og nytte, men som stadig oftere misbrukes av krefter som anser islams blotte eksistens en trussel mot vår (eksistens). Underforstått: Deri ligger Forsvarets største utfordring i dag. Ifølge disse menneskene, vel å merke.

Senest i dag, da Hege Storhaugs virkelighetsvrengende Human Rights Service ble ført som sannhetsvitne for ubekreftede “nyheter”, om at Forsvaret er i ferd med å falle i muslimske hender. Lei, som jeg engang er, av å se slike påstander fremmes, i økende takt og omfang, måtte jeg selvfølgelig åpne kjeften (se diskusjonstråden):

https://www.facebook.com/groups/243840341664/permalink/10154531968181665/

Like lite som jeg kunne ha latt meg assosiere med verstingene i Mannegruppa Ottar, er et medlemskap i en Facebook-gruppe, der medlemmene sprer innvandrerfiendtlig materiale, forenlig med eget menneskesyn – eller, for den saks skyld, forhold til virkeligheten, slik jeg oppfatter den. Med en relativt ekspeditt utmeldelse til følge.

Mitt hovedanliggende er imidlertid ikke denne ene tildragelsen. Til det er den for uanselig og, skremmende nok, for moderat, til å hevde seg i flommen av hatefulle ytringer, som bringer meg til sakens kjerne. For påstander som denne, om muslimsk kupping av Forsvaret, er av det “snille” slaget, og derfor så uanselige som jeg nettopp antydet.

La oss se i øynene at hatet er så normalisert, at vi simpelthen ikke registrerer det. Så normalisert at vi, uten at vi engang merker det, gradvis leser oss så blinde, at vi til slutt anser påstandene sannhet – i fall De noen gang skulle spørre Dem hvordan tyskerne virkelig kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk.

Jevnfør i så fall Goebbels’ berømmelige devise:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Mer hokus pokus er det jo ikke, og vi ser det utspille seg – i sanntid, så å si.

Som påpekt, ad nauseam, får vi tro, fordres hverken ridestøvler, brune skjorter eller bandolær.

antirasisten
Antirasisten. Bloggers tegning (resirkulert av ren og skjær latskap).

Og ja, jeg begynner snart å bli mektig lei av egen politiske korrekthet, jeg også, men slås, om og om igjen, av hvor viktig den tilsynelatende er, og av at man stadig oftere føler slektskapet med denne karen litt for påtrengende:

August Landmesser
August Landmesser (1910–1944), som nektet å hilse Adolf Hitler under åpningen av Den tyske krigsmarines treningssenter, Horst Wessel, sommeren 1936.

Det var i ale fall godt å bli utmeldt, selv om diskusjonen skulle vise at man heldigvis ikke stod fullt så alene som Landmesser. Inntil videre.

P.S. Før De kommer trekkende med Godwin, brunskvetting, hitling og reductio ad ditten datten, håper jeg De gir Dem tid til å lese dette.

Toppfoto: Tvitring på et nettbrett. Bloggers eget foto.

Skulle vi ikke bare selge avisene til Zuckerberg?

Det har vært noen underlige dager, der et 44-årig bilde, av Vietnamkrigens ubeskrivelige gru, helt har dominert det norske nyhetsbildet, og innvilget landet en dags berømmelse i internasjonal presse. Vi var, kort sagt, i fyr og flamme, og denne bloggen var antagelig intet unntak, selv om utgangspunktet mitt muligens var motsatsen til norsk offentlighets.

Det er, som jeg må ha gjentatt inntil det kjedsommelige, Facebooks soleklare rett å avgjøre hva som skal formidles på plattformen deres, just som Espen Egil Hansen og Gunnar Stavrum har en selvskreven rett til å avvise bilder og budskap i sine respektive aviser. En rett Aftenposten for øvrig påberopte seg, da avisen nektet å trykke bildet av napalmpiken, sommeren 1972 – til også de, etter vedvarende påtrykk (mye lenger enn Facebook), ble tvunget til å sette det på prent, mandag 13. november – om enn bare i den svært lokale aftenutgaven:

Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972.
Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972, med napalmpiken, fotografert innpå et halvår i forveien.

Så er det også en kjent sak at avisen, tillikemed Erna Solbergs parti, stod på napalmbombernes side i konflikten.

Skjønt det har liten hensikt å dvele ved fortiden. Som forhenværende journalist i selvsamme avis, så vel som nok en dagsavis med tvilsom track record forbundet med siste verdenskrig, skal jeg være varsom med å trekke paralleller mellom samtidsutgavene og deres forgangenhet.

Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.
Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.

Begge de her gjengitte faksimilene stammer imidlertid fra en tid da Aftenposten hadde en mening med det de bedrev, utover å tjene penger, vel å merke. Abonnements-, løssalgs- og annonseintekter var til for journalistikkens skyld, mens dagens journalistikk – eller det lille som fins igjen av den – er til for inntektenes. På mange måter ikke ulikt Facebook og Mark Zuckerbergs motivasjon.

Den store avisdøden

De har den interessen til felles, og mangler antagelig andre interesser helt. Selv om vi nok krever at avisene i det minste må opprettholde et skinn av journalistisk integritet, er de henvist til å strømlinjeforme sine virksomheter, dels fordi nyheter for lengst gratis er blitt, og fordi deres griske eiere fjernet nok et av inntektsgrunnlagene, rubrikkannonsene, som behendig ble flyttet til en separat, forbrukermelkende tjeneste ved navn Finn.

På mange måter kan vi kanskje hevde ringen sluttet, idet at våre aller første papiravisers spede begynnelse var som renspikkede annonsepamfletter, ispedd religiøst oppbyggelige ord, hvis videre overlevelse fordret leseverdig informasjon mellom avertissementene.

Til vi i dag sitter tilbake med aviser som i økende grad baserer seg på betalt content marketing og fallerte betalingsmurer, hvis innholds kvaliteter nok kan diskuteres.

Walls tumbling down

Vent, jeg kalte betalingsmurene fallerte? Jeg gjorde jo det, selv om landets samlede redaktørkollegium vil hevde dem en ubetinget sukess. At suksessen vanskeliggjør bortforklaringer av fortsatte nedbemanninger i stor stil, tror jeg ikke plager dem nevneverdig. Underholdning, ikke troverdighet, er nå engang hva vi forventer av pressen anno nå omkring.

For alt jeg vet, ligger forklaringen i at noen bare er blitt for glad i å svinge øksen. Det fordrer uansett ikke så voldsomme redaksjonsressurser, om krig med de sosiale mediene defineres som pressens fremtidige raison d’être.

Om alt dette ser jeg for øvrig at medblogger Sven Henriksen i dag gjør seg noen interessante tanker.

De sosiale overtar

Det er klart jeg forstår frykten. Vi leser jo ikke avisartiklene lenger, knapt nok forsidene deres, men snippets av dette og hint, sporadisk innflettet mellom venners statusoppdateringer. Det er på den måten vi skaper oss en noenlunde helhetlig oversikt (om ikke akkurat innblikk), uten at det dermed gir klirrende mynt i redaksjonskassene, med desperasjonen vi så komme til uttrykk på Aftenpostens forside i går til følge:

Symptomatisk nok gjort kjent på Facebook. Seriøst. Butikkene fører ikke Facebook, unnskyld … Aftenposten hvor jeg bor. Likevel fikk jeg forsiden med meg, timer før den fantes i avisstativene (der den føres, vel å merke).

Kampen om oppmerksomhet

Det har vært noen underlige dager, skrev jeg innledningsvis, for det har det virkelig. Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansens ansikt har vært smurt utover avissider og TV-skjermer verden over.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.
Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Men han var jo, som denne tegningen av i går viser, langt fra alene om å ta æren for forfatter Tom Egelands ensomme kamp mot Facebook. Også kollega Gunnar Stavrum prøvde så godt han kunne, sammen med statsminister Erna Solberg (H). Blant de mer absurde innslagene, finner fant vi dette oppslaget:

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).
Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).

Siden det engang blir stadig vanskeligere å skjelne mellom de sosiale og de tradisjonelle mediene, og begge parter likevel lefler med algoritmer og robotisert journalistikk, hadde det kanskje ikke vært så dumt om Zuckerberg bare kjøpte Aftenposten, og andre blekker som er blitt ofre for hans voldsomme suksess, såvel som for egne feiltrinn?

Er ikke det en naturlig slutning av at pressen avkrever Facebook løsninger den, ikke Facebook selv, kan leve av?

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje. Facebook
Har Mark Zuckerberg alt overtatt avisenes redaktøransvar? Bloggers egen montasje.

Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet, er at avisene umulig kan bli dårligere.

Skrev han, blant annet under henvisning til en gammel bebloggelse.

Mer enn noe står likevel dette spørsmålet tilbake: Herregud, hva er det vi holdet på med?

Toppillustrasjon: WHAT THE FACE: Statsminister Erna Solberg (H) tok opp kampen med Facebook. Bloggers tegning og montasje.