SoMe, ass …

Jeg fryktet lenge at jeg ville få UDs protokollavdeling på nakken, for mine smått humoristiske manipulasjoner av riksvåpenet:

Men se bare hvem som fikk nytt profilbilde i dag:

Sosiale medier, ass …

Same thing happens every time someone I know starts acting like a racist asshole in social media.

Unfriended on Facebook

I haven’t a clue what possessed me!

For fremtidig referanse, for eksempel om 100 år, når allting er glemt.

For dem som ikke engang husker fem år bak i tid

Man er en late bloomer når det kommer til Instagram. Rett nok postet man tid om annen bilder borti der, for noen år tilbake, men siden man holdt – og holder – seg med inntil flere blogger, hvorav noen utelukkende forbeholdt foto, så man kanskje ikke helt poenget.

Ikke desto mindre har man gjenopplivet Instagram-kontoen, som for tiden byr på én ny tegning hver dag. Gammelt ræl jeg har hatt liggende, tegnet på EDB-maskinen, som nu slippes i en evig strøm, borte på Insta.

Følge? Vær min gjest, som de sier.

Dagens:

You know how it is.

Bull’s eye, Facebook!

Med bruk av algoritmene har Google og de sosiale mediene åpenbart full kontroll på våre interesser og fascinasjoner.

Facebook-forslag Sylvi Listhaug
Virkelig, Facebook?

BIG data for the win!

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Herværende blogger.

Hjelp, jeg lider av sosialmedialt utmattelsessyndrom!

Selv om det ikke alltid virker sånn, har man gradvis, over en periode på adskillige år, utviklet et relativt anstrengt forhold til de sosiale mediene, som forholdsvis nylig medførte at man på det nærmeste trakk seg helt tilbake fra Facebook, så nær som daglige svippturer innom, for obligatoriske bursdagshilsener, og litt sporadisk lurking.

Videre delaktighet, som muligens er poenget, gjør man seg derimot ikke skyldig i. Faktum er at de små varslene, som vist på ikonet over, utløser et stille “Hva er det nå, da!?” i herværende blogger, som nærmest utbryter et oppgitt “Hva er problemet?” idet scenen entres.

Det har medført at bloggen De nu leser, i økende grad publiseres på framandlandsk, forresten, og er blitt ens primær-bindeledd til omverdenen, skjønt postene deles helt automagisk til bloggens egen Facebook-side (og noen steder til), som De gjerne må følge, skulle De føle Dem kallet.

Utover det, forbeholder man seg retten til å leve ut sitt sosialmediale eksil i relativ fred og fordragelighet, luskende i krokene, praktisk talt uten å ytre det skvatt (slikt har man blogg til). Antagelig som utslag av brustne forventninger til Internetts utvikling. Et Internett hvor tiden later til å stå bom stille, og ordskiftene går i repetitive sykluser, hvis gjenkjennelighet er ytterst påtagelig. Du snakker om ekkokammer …

På mange måter som denne bloggen, innser man brått. Til gjengjeld plager den bare dem som måtte oppsøke den, Gud hjelpe dere alle.

Illustrasjon: De forhatte SoMe-varslingene. Bloggers tegning og montasje.

Hårreisende uværsberedskap

Det begynner å bli noen dager siden “uværet” Urd etter planen skulle utradere den vesle bygda vår fra jordens overflate – mer eller mindre.

Siden jeg stadig sitter her og blogger, vet vi nu at det likevel ikke skulle gå akkurat slik, og alle synes svært fornøyde, ikke minst lokalavisen, som begeistret kan fortelle at (ordrett gjengitt, om De skulle slumpe over skrivefeil):

Kriseleiinga i Tysnes kommune var godt førebudde på ekstremver. Det var og andre etatar i Tysnes. Men stort sett gjekk det bra her.

– Bladet Tysnes 29. desember 2016 (p.t. ikke på nett)

Primært fordi uværet ikke holdt hva det lovet, burde man muligens anføre, for krisestab og kommunale satellittelefoner er vel og bra, bevare meg vel, men “førebudd” og “førebudd”, fru Blom. Informasjonstiltakene har ikke bedret seg det grann siden man leverte følgende hjertesukk, etter Nina-spetakkelet i januar 2015:

Etter innpå ett døgn uten strøm, TV, radio – eller noen form for telefoni, har vi ennå ikke hørt det skvatt fra kommunen, hverken i form av plakatoppslag, rodebaserte herolder, røyksignaler eller brennende varder, noe som unektelig er litt spesielt, når du bebor et sted som er så avskåret fra omverdenen for øvrig.

Denne bloggen 11. januar 2015

På den annen side burde jeg heller ikke gjøre videre regning med at de leser ens obskure blogg. Til alt hell mistet vi også strømmen i én beskjeden time denne gangen, slik at informasjonsbehovet ikke føltes direkte påtrengende.

Rotvelt vær uvær storm Nina
Hulter til bulter etter Ninas herjinger, januar 2015. Bloggers foto.

Like fullt oppsøkte vi den lokale strømleverandørens nettsider, på jakt etter driftsmeldingene, som ikke var oppdatert siden en ukes tid før jul. Hvordan det forholdt seg med kommunens nettsider og den lokale bredbåndsleverandørens, skal jeg ikke ha sagt, siden det kun var strømmen vi manglet. En stor krise var det da heller ikke, siden det, som alt benevnt, kun var strømmen vi manglet, i én skarve time kuns.

Men hva om det var krise? I slike tilfeller har husstandene enten bredbånd eller mobil, forhåpentligvis begge deler – i alle fall en stund, slik at de rette selskaper og etater rekker å informere i de tidlige fasene, dersom de informerer hvor folket ferdes – underforstått på Facebook. Man bestemte seg for å undersøke saken.

Har/har ikke Facebook-side:

Twitter? Zip, zilch, nada og ingenting, og den som ikke har en tilstedeværelse i de sosiale mediene, har formodentlig heller ingen ansvarlige for slikt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Smått beskjemmet blogger.

Et nedslående resultat, hva det kommunale og elektriske betreffer, förstås, som det må være lov å håpe at man utbedrer, men vi får vel, som sedvanlig, bare fastslå at den som ikke leser herværende blogg, heller ikke har nevneverdige muligheter for å utbedre noe som helst.

Honnør til lensmann og bredbåndsselskap, dog:

Tommel opp
Tipp topp, tommel opp, fra ambivalent blogger. Arkivfoto

Jeg kunne ha kjatret i vei på Twitter eller Facebook, jeg kunne jo det. Eller vent

Eller så kunne jeg ha:

Jeg kunne jo det.

All work and no play

Gøy på landet.

Hvordan tyskerne kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk, spør De?

Det fins en side eller en gruppe for alle tenkelige interesser, noe ikke minst rabalderet rundt Mannegruppa Ottar de siste dagene har vist, med all tenkelig tydelighet, men det betyr jo ikke at alt er like jævlig.

Selv er jeg medlem av en rekke grupper, som har vært til stor nytte og glede. Som varm tilhenger av et sterkt forsvar, og minst like sterk motstander av å begå samme feil som forut for invasjonen av landet, 9. april 1940, er jeg også medlem av en rekke grupper, og følger flere sider, som berører tematikken. Deriblant Norsk Militærhistorisk Forening, som i det alt vesentligste har vært til glede og nytte, men som stadig oftere misbrukes av krefter som anser islams blotte eksistens en trussel mot vår (eksistens). Underforstått: Deri ligger Forsvarets største utfordring i dag. Ifølge disse menneskene, vel å merke.

Senest i dag, da Hege Storhaugs virkelighetsvrengende Human Rights Service ble ført som sannhetsvitne for ubekreftede “nyheter”, om at Forsvaret er i ferd med å falle i muslimske hender. Lei, som jeg engang er, av å se slike påstander fremmes, i økende takt og omfang, måtte jeg selvfølgelig åpne kjeften (se diskusjonstråden):

https://www.facebook.com/groups/243840341664/permalink/10154531968181665/

Like lite som jeg kunne ha latt meg assosiere med verstingene i Mannegruppa Ottar, er et medlemskap i en Facebook-gruppe, der medlemmene sprer innvandrerfiendtlig materiale, forenlig med eget menneskesyn – eller, for den saks skyld, forhold til virkeligheten, slik jeg oppfatter den. Med en relativt ekspeditt utmeldelse til følge.

Mitt hovedanliggende er imidlertid ikke denne ene tildragelsen. Til det er den for uanselig og, skremmende nok, for moderat, til å hevde seg i flommen av hatefulle ytringer, som bringer meg til sakens kjerne. For påstander som denne, om muslimsk kupping av Forsvaret, er av det “snille” slaget, og derfor så uanselige som jeg nettopp antydet.

La oss se i øynene at hatet er så normalisert, at vi simpelthen ikke registrerer det. Så normalisert at vi, uten at vi engang merker det, gradvis leser oss så blinde, at vi til slutt anser påstandene sannhet – i fall De noen gang skulle spørre Dem hvordan tyskerne virkelig kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk.

Jevnfør i så fall Goebbels’ berømmelige devise:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Mer hokus pokus er det jo ikke, og vi ser det utspille seg – i sanntid, så å si.

Som påpekt, ad nauseam, får vi tro, fordres hverken ridestøvler, brune skjorter eller bandolær.

antirasisten
Antirasisten. Bloggers tegning (resirkulert av ren og skjær latskap).

Og ja, jeg begynner snart å bli mektig lei av egen politiske korrekthet, jeg også, men slås, om og om igjen, av hvor viktig den tilsynelatende er, og av at man stadig oftere føler slektskapet med denne karen litt for påtrengende:

August Landmesser
August Landmesser (1910–1944), som nektet å hilse Adolf Hitler under åpningen av Den tyske krigsmarines treningssenter, Horst Wessel, sommeren 1936.

Det var i ale fall godt å bli utmeldt, selv om diskusjonen skulle vise at man heldigvis ikke stod fullt så alene som Landmesser. Inntil videre.

P.S. Før De kommer trekkende med Godwin, brunskvetting, hitling og reductio ad ditten datten, håper jeg De gir Dem tid til å lese dette.

Toppfoto: Tvitring på et nettbrett. Bloggers eget foto.