Muslimske terrorister som kaller seg muslimer – og mennesker som anser seg kristne, men mener det er ok å angi medmennesker på flukt fra krig, har mer til felles enn noen av dem liker å tro.

Én slik ting skiller seg imidlertid spesielt ut:

Ingen av dem handler i tråd med sine respektive skrifter.

Reciprocation is terrorism, too

Last night’s attack on a Finsbury Park Mosque would appear to be an act of retaliation, but make no mistake about it: Any action carried out as an act of revenge is every bit as terroristic as the act it was intended to retaliate, although I notice how easily I’m provoked by muslims using the incident as proof that Christians/European/white people are every bit as bad as Isil.

Having said that, retaliation is not the way to go about this. Au contraire it is exactly what the terrorists want: An all out clash of civilisations (as pointed out on numerous occasions).

The situation calls for calm composure, even if chances are we’ll have just the opposite.

Flimsy make believe concern no more, s’il vous plait

I quickly and instinctively drew this flag in response to the 13 November 2015 Paris incidents, with the following note:

Regardless the culprit(s) and his or their affiliation(s).

I reacted in much the same way as an immediate response to last summer’s Nice incident – and then some.

But you know, we can’t go on like that every time a police officer is killed in every country we know of, much as we sympathise, seeing as how police killings very much belong to the order of the day – and for a number of reasons.

Confident that police officers gave their lives elsewhere, too, yesterday, I regret that they did, but we need to let go of this faux and effortless concern, unless we feel obliged to award the perps the attention they seek, and continue to fuel the conflict, of course.

For å si det sånn: Jeg ville ikke ha hevet noen øyenbryn over at noen i fylla ytrer, svært direkte, det de ellers pakker omhyggelig inn i bomull.

Nettroll
Nettrollet var så sint, så sint, at han nesten så rødt. Bloggers tegning.

En dyster dag

Det hefter dystre minner ved denne dagen. Rett nok var jeg bare elleve, da de fryktelige bildene poppet opp på TV-skjermen, i grelle gråtoner, tirsdag 11. september 1973, men de festet seg til hjernebarken, enda vi var vant til de daglige rapportene fra Vietnam (inkludert den kontroversielle napalmpiken) – og Biafrakrigen, få år i forveien.

100.000 mennesker ble enten drept, fengslet eller drevet ut av landet den første uken etter Pinochets kupp. De virkelige tallene er trolig høyere.

NRK.no

Og så må vi ikke, i all viraken, og fordi det som skjedde i Chile rammet så mange flere, glemme New York, Arlington og Shanksville, i 2001!

Foto: Bombingen av presidentpallasset i Santiago de Chile, tirsdag 11. september 1972. Foto fra Biblioteca del Congreso Nacional de Chile/Wikimedia Commons.

An end to the burkini hullabaloo?

Observant readers may have noticed last Wednesday’s outrage over recent developments in the once liberal and extremely secular France we all came to love. A liberal country, a society devoid of a civil dress code, leaving its citizens free to think, say or wear what suits them, which during the past week apparently turned into the complete opposite.

As we all learnt in the onset of the weekend now nearing its end, France’s top administrative court on Friday suspended the burkini ban – on civil liberties grounds.

All is, I suppose, well, that ends well.

Please understand, though, that my sentiment is nothing to do with the burkinis, or hijabs, niqabs and burqas, for that matter, but the values with which we pride ourselves, clearly in peril, due to our fear of terrorists wearing everything but burkinis.

Granted burkinis don’t belong to our culture, but I’ll let you in on a well-kept secret: Neither do cowboy hats. Truth is I find niqabs and burqas every bit as scary as the next guy, but for the love of God (regardless of what we call Him or Her), let the freedom to think, say and wear what we want, remain among the hallmarks of our democracies.

There are far better ways to counter terrorism (which is, after all, what this is all about), in itself completely unrelated to the afore-mentioned attires.

So thank you, France, for allowing us, once again, to shout a resounding

Vive la France!

Let’s just hope this nonsense has come to an end, despite continued social media commotion (coz let’s face it: it isn’t the clothing they’re after – not really).

Illustration: Islam critic and muslim. Blogger’s archived drawing (too lazy to draw a burkini-related one).

Please, France, no!

We’ve all felt a strong sense of solidarity with the French in the aftermath of the attacks on Charlie Hebdo, Paris and Nice, coupled with a growing rage against the so-called Islamic state, ISIL.

The attacks on the birth place of liberty, equality and brotherhood, the model of modern Western civilisation, felt like an attack on us all, an attack, perhaps, on those very ideas, threatening to take it all away, rendering us anything but free, equal and fraternal.

Could they be about to succeed? Today’s news may serve as an indication:

Forcing us to wonder wherein the difference lies, between French police officers and Jew-harassing SA troops of the Third Reich. Granted the above depicted gendarmes simply carry out orders, as opposed to Hitler’s zealous stormtroopers. The outcome, however, remains the same: ethnic and religious harassment, for which the French, as much as the Germans (and the rest of us), should of course be ashamed.

SA-medlemmer
Nazi stormtroopers in front of a Jewish shop.

I have, up until recently, been ambivalent to the proposed burkini ban, but that was until today’s Niçoise news reached us all.

The very thought of scenes such as the one just seen in Nice had me convinced that the ban is everything but libre, égal or fraternel, but the complete opposite.

Thank you, France, but no thanks.

This blog post’s top illustration, originally used in the wake of the Bataclan massacre, takes on a whole new meaning.

Je suis désolé, albeit for an entirely different reason altogether.

Ytringsfrihet under begrenset ytringsansvar

Aftenposten kunne i går fortelle om en Fetsund-mann i 30-årene, som er idømt en 12.000-kroners bot for Facebook-kommentaren “bare å ta ladegrep !!one shot one kill!”, om muslimer som samlet seg til utendørs bønn i Fredrikstad. Ikke at kommentaren skiller seg så voldsomt fra annet vi daglig ser i sosiale medier og kommentarfeltene. Det nye er imidlertid at utsagnene kan straffe seg, som selvfølgelig er av det gode. Teksten fortsetter under denne oppbyggelige lesningen:

Rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook). Facebook Rasisme
Voldsforherligende rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook).

Hvorvidt politiet derimot har kapasitet til å følge dem opp, er selvfølgelig et annet spørsmål, hvis svar vi i bunn og grunn kan gjette oss til. Mange jeg kjenner, jeg vil tro de fleste jeg kjenner, vil imidlertid hevde at det er helt ok å gi uttrykk for hat, men tar sterk avstand idet hatet manifesterer seg som konkrete trusler.

Det er en holdning som likevel får noen av oss til å spørre om sannsynligheten for Anders Behring Breiviks og radikaliserte Isil-terroristers udåder, uten dem som foret dem med vrangforestillingene. Betydelig mindre enn med påvirkningen, ville jeg nok hevde, om overhodet.

Likevel vil nok også denne bloggeren forsvare enhvers rett til å gi uttrykk for antipatier, men la oss likevel leke oss med følgende tankespinn:

Rotwang Metropolis Fritz Lang
Rotwang i Fritz Langs “Metropolis”, 1927.

La oss si at jeg var en spenna tussete, megaloman og narsissistisk vitenskapsmann (t.h.), som ønsket død over regjeringen som nektet meg midler til videre arbeid med mitt elleville massehypnose-prosjekt. Som galningen jeg engang er, ville jeg være dum om jeg lot meg stoppe av slike bagateller. Med sosiale medier og kommentarfelt til hjelp, behøver jeg ikke så mye som én krone, for å spre min hypnotiske gift til “massene”, i den hensikt å hensette dem til en viljeløs tilstand. Sovende drapsmaskiner, som trekker våpen ved syn av selv den unnseligste politiker. Eller som salig Joseph Goebbels så treffende uttrykte det:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Som selvfølgelig er et stykke unna den gale vitenskapsmannens eksperiment, men desto mer effektivt. Så kan vi, for å innlede eksperimentets neste fase, spørre oss om noen av disse, blant mange flere, kan tenkes å bedrive slik gjentatt og hvileløs terping av muslimer eller vantros ødeleggende effekt på de respektive sivilisasjoner:

Skulle vi konkludere at de driver med slikt, og hvis Goebbels’ metode er vel så effektiv som gale vitenskapsmenns massehypnose: Er ansvaret deres mindre enn en koko-hypnotisørers eventuelle eskapader?

For nu er vi ved kjernen av problemet. Kun noen ganske få av dem har tatt til orde for væpnet aksjon, og det er jo ikke dem selv som utfører dem. Hverken Listhaug, Rustad, Rotmo, Gjedda, Sandberg eller Storhaug, i motsetning til noen av de andre, oppfordrer til våpenbruk og drap. Det ingen av dem derimot kan løpe fra, er at de som er troende til å ta våpen fatt, gjør det i en slags overbevisning om at de har disse profilene i ryggen, så ofte som de engang terper på islam og muslimers katastrofale innvirkning på vår høyverdige kultur.

Supplert, selvfølgelig, av alle som faktisk oppfordrer til våpenbruk, som bringer oss tilbake til bloggpostens utgangspunkt. For også de mener seg nok støttet, av Listhaug, Rustad, Rotmo, Storhaug, Trump, Gjedda, Sandberg og Carl Ivar Hagen.

Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.
Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.

Det er en eksplosiv kombo, som før eller siden får et eller annet til å klikke i noens toppetasje.

Så kan vi kanskje utsette skyldfordelingen til etterpå, men jeg vil nok fortsatt hevde enhver ytring forbundet med et visst ansvar, om akkurat det ansvaret for tiden fører en heller kummerlig tilværelse.

Ett er i alle fall relativt sikkert: Jeg kommer fortsatt til å betrakte Facebook- og Twitter-bekjentskapers videre opptreden med den aller største interesse.

P.S. Det er ingenlunde meningen å gi innvandringskritikere, hverken blant politikere eller menigfolk, direkte ansvar for forkvaklede sjelers ugjerninger, men jeg håper også de kjenner konsekvensene av det de bedriver. Desto mer ubegripelig, selvfølgelig, om de gjør det.

Toppillustrasjon: Norges lover, malt av blogger.

Let me put it this way:

A day without mass shootings or suicide bombers. Now there’s a novelty, in every sense of the word.

Hva 22. juli kunne ha vært

Det er alt gått fem år siden grusomhetene, begått i Regjeringskvartalet og på Utøya, 22. juli 2011. Noen ganger, spesielt i dag, selvfølgelig, føles det absolutt ikke slik, når det tilbakevendende, kanskje litt sentimentale omkvedet, “Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”, messes på repeat, mens Nordahl Grieg og Arnulf Øverland får sin årvisse renessanse.

Denne bloggeren er ikke blottet for følelser rundt merkedagen, han heller, men må nok medgi at siste novembers Paris-terror er lenger fremme i bevisstheten, tillikemed de langt ferskere Nice- og Istanbul-episodene – i det siste tilfellet, både Atatürk-terroren og Erdoğan-regimets terrorisering av det tyrkiske folk.

"Blomsterhavet" utenfor den franske ambassaden i Praha, etter massedrapene i Nice. Fotografert av denne bloggeren, juli 2016.
“Blomsterhavet” utenfor den franske ambassaden i Praha, etter massedrapene i Nice. Fotografert av denne bloggeren, juli 2016.

Nå er det jo ikke det at vår egen minnedag er upassende, bare fordi terroren rammer annensteds, og gjør det med en helt annen frekvens enn vi evner å forestille oss, skulle den ha forekommet på hjemmebane. Det fins mange som har all grunn til å sørge, selv om fem år er passert, og det er jo ikke direkte galt å vise dem sin sympati. Likevel må jeg medgi en viss klamhet ved den voldsomme oppmerksomheten, som gjør at strømmen i de sosiale mediene, og, sikkert, i trad-mediene (jeg følger ikke så godt med, fra mitt tsjekkiske sommereksil), levner inntrykk av at “nyheten” er dagsfersk.

Misforstå meg likevel rett: 22. juli kan og bør brukes konstruktivt. La for all del de berørte sørge (det skulle bare mangle!), men hva om resten av oss, ja, dem med, rettet oppmerksomheten mot kreftene som inspirerer slike ugjerninger, om de holder hus i moskeer eller kontorene til partier og organisasjoner på ytre høyreflanke? Og, kanskje, viser noe av den samme omsorgen for alle som rammes utenfor riksgrensene? Eller, for å gjøre alt nevnte Øverlands ord til mine:

Du skal ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer deg selv.

Just det Øverland-sitatet havner nemlig langt, langt bak i vår kollektive bevissthet, kanskje nettopp på en dag som denne.

Ikke dermed sagt at det på noe vis bør gå på de pårørendes (og direkte rammedes) bekostning, men om én hjemlig terroraksjon kunne få oss til å vise så mye kjærlighet, tenk hvor mye kjærlighet vi kunne vise for all verdens rammede.

Toppfoto:  Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli 2011. Fotograf: Øyvid Holmstad/Wikipedia