Hjelp, jeg lider av sosialmedialt utmattelsessyndrom!

Selv om det ikke alltid virker sånn, har man gradvis, over en periode på adskillige år, utviklet et relativt anstrengt forhold til de sosiale mediene, som forholdsvis nylig medførte at man på det nærmeste trakk seg helt tilbake fra Facebook, så nær som daglige svippturer innom, for obligatoriske bursdagshilsener, og litt sporadisk lurking.

Videre delaktighet, som muligens er poenget, gjør man seg derimot ikke skyldig i. Faktum er at de små varslene, som vist på ikonet over, utløser et stille “Hva er det nå, da!?” i herværende blogger, som nærmest utbryter et oppgitt “Hva er problemet?” idet scenen entres.

Det har medført at bloggen De nu leser, i økende grad publiseres på framandlandsk, forresten, og er blitt ens primær-bindeledd til omverdenen, skjønt postene deles helt automagisk til bloggens egen Facebook-side (og noen steder til), som De gjerne må følge, skulle De føle Dem kallet.

Utover det, forbeholder man seg retten til å leve ut sitt sosialmediale eksil i relativ fred og fordragelighet, luskende i krokene, praktisk talt uten å ytre det skvatt (slikt har man blogg til). Antagelig som utslag av brustne forventninger til Internetts utvikling. Et Internett hvor tiden later til å stå bom stille, og ordskiftene går i repetitive sykluser, hvis gjenkjennelighet er ytterst påtagelig. Du snakker om ekkokammer …

På mange måter som denne bloggen, innser man brått. Til gjengjeld plager den bare dem som måtte oppsøke den, Gud hjelpe dere alle.

Illustrasjon: De forhatte SoMe-varslingene. Bloggers tegning og montasje.

Half-truths

Word!

They play on Twitter, too.

Hår i suppa

Vi kommer antagelig ikke fra det faktum at kloden knaker mer i sammenføyningene enn den har gjort på en 70–80 års tid, vi gjør jo ikke det, og får anta at vi alle har våre private måter å håndtere det på.

Likevel er det lett å fjetres over alle som tilsynelatende ikke ser elendigheten, skal en dømme etter det som opptar dem i de sosiale mediene. Det er klart det blir for enkelt å stemple dem ubekymret, av den enkle grunn at de utelukkende gir for dagen en happy go lucky-holdning til livet. Kanskje de mener det er hva de sosiale mediene dikterer? Kan hende de er av den oppfatning at verden er elendig nok, om ikke også de skal gi seg til å føye sten til byrden.

Hvorom allting er, hindrer det ikke herværende blogger i å betrakte Facebook-veggen av realitetssky venner, med vantro øynene, store som tinntallerkener.

Årsakene er sikkert like mange som faretegnene, selv om vi ikke skal se bort fra at det fins dem som ikke øyner krisen, før den treffer dem lukt i den private fleisen.

Så har du selvfølgelig dem som postulerer klodens endelikt. Personlig er man vel ikke helt der, men det ville være løgn å hevde seg ubekymret, noe som også kommer til uttrykk i en slått jeg begikk i fjor, med tekst utelukkende hentet fra Twitter (egne og andres tweets):

Jeg kom til å høre på den ved ren slump i dag. Har du hørt den, du også, slår det deg muligens at teksten ikke helt er til å få tak på, men så var det heller ikke meningen. Den skulle, slik verdens lidelser også blir, oppfattes som bakgrunnsstøy, selv om enkelte ord, som iskanten (eller noe om døde barn i vannkanten? Jeg husker ikke lenger), Middelhavet, drept, Putin, Lampedusa, Børge Brende, #jegharopplevd, Nye Deichman, Russland og booyakasha, skjelnes i det ekkoforvrengte lydbildet, som altså var helt tilsiktet. Irriterende bakgrunnsstøy, som verdens lidelser engang er, når vårt fokus befinner seg annensteds.

Jeg ber også om tilgivelse for at deler av arrangementet utvilsomt lyder inspirert av Maurice Ravels Bolero – helt utilsiktet (og uten sammenligning, for øvrig!), kan jeg forsikre, der jeg improviserte formålsløst og uten noter, for overhodet å ha et auditivt bakteppe (om aldri så mye i forgrunnen) for knippet dystre tweets.

Siden er det i alle høver gått ett år, uten at det, stupende oljepriser til tross, har gjort oss mindre happy go lucky, enda fjoråret var en veritabel piknik, til sammenligning. Det er noe ved å stå til halsen i global kvikksand, og rope smilende “You go, girl!” i sosiale medier, vassende i feriebilder.

La oss bare håpe de som øyensynlig ikke enser begredeligheten, har andre utløp enn Facebook. Vi har alle behov for flukt i blant. Blir mitt for påtrengende, svinger jeg bortom og gjør noe her – eller lager en slått, som den oppi lia her (skjønt det jo var noe til flukt …).

Men nå er det OL i Rio, dere! Samba’n er løs?

Hjorth og hjorth, @fruhjorth

I forbindelse med siste dagers “avsløringer“, av identiteten til twitterkarakteren @fruhjorth, som for øvrig var meg fullkomment ukjent, har pressen igjen benyttet seg av anledningen til å praktisere navlebeskuelse av verste merke, noe som i bunn og grunn var den anonyme/pseudonyme tvitrerens anliggende.

Det påfølgende og ytterst offentlige rabalderet vi alle måtte bivåne, om vi ville det eller ei, bekreftet selvfølgelig @fruhjorts – AKA Mina Ghabel Lunde – poenger, så det formelig sang bortetter.

Personlig kunne man ikke brydd seg mindre om saken, så mange anonyme og pseudonyme bråkebøtter vi har der ute, mediekritikeren @doremus42/@doremus44 (og gad vite hvor mange pseudonymer pseudonymet har!) inkludert (se opp, nå kommer de etter deg også!), men medgir villig vekk at Lunde har fremstått usedvanlig utroverdig i sine post-avslørte forklaringer.

Med det sagt, fins det ikke ett øyeblikks anledning til å ta anonyme og pseudonyme twitterkonti på alvor. Anonymiteten fratar dem både troverdighet og injurierende kraft, og skulle dermed ikke være verdt å hefte seg ved.

Så kan man selvfølgelig innvende at det blir problematisk, om vedkommende til alt overmål har en dagjobb som tillegges tillit og autoritet. Meg bekjent er det imidlertid ingen grunn til å mene at seriøse mennesker ikke kan sitte på useriøse alter egoer.

Så lenge ingen fjols finner det opportunt å blåse pseudonymene, vel at bemærke.

Selv er man mer enn komfortabel med å si sin ærlige mening under fullt navn, men så har man heller ikke sitt virke i dagspressen lenger. I så måte vil jeg oppfordre Mina Ghabel Lunde til å fortsette som hun stevner, dog under fullt navn.

Skal vi tippe at det medfører en smule moderasjon?

Hvem som har hjorth hva på @fruhjorth-kontoen, er visst også noe uklart, etter hva de forteller. Derav den småtabloide overskriften.

For øvrig er det mye som taler for at den offisielt nedlagte Twitter-kontoen lever i beste velgående:

SinnafuggernTvitret noe som var så bra, at jeg lurer på hvor mange ganger jeg kan gjenta meg selv, i håp om flere retweets.

Noen som hvet?

Weltschmerz

Basert på et utvalg av mine siste tweets. Det har ikke blitt så mange av dem denne uken. Til gjengjeld er de desto lystigere.

Sosiale medier – tradmedia: 7-0

Om du ønsker å holde deg sånn noenlunde på høyde med utviklingen i Gaza, er det én ting vi trygt kan fastslå, først som sist:

Glem avisene, glem sågar nettavisene – og etermediene, for den saks skyld.

Nå skjer tingene så fort, at enhver redaksjon, som nærer ambisjoner om å kvalitetssikre nyhetene den formidler, vel å merke, vil være håpløst akterutseilt, innen den rekker å få hendelsene på lufta.

Ulempen er, selvfølgelig, at de sosiale mediene flommer over av partisk materiale, så fordreid og så manipulerende, at en gammel journalist kjenner innvollene slå trippel baklengs flikkflakk, hver gang venner og følgesvenner i de sosiale mediene videreformidler dem, som nok et bevis for eget standpunkt.

Samtidig kommer vi ikke fra at det fins så mye bra. mye bra … Ta bare 16-årige Farah Baker (@Farah_Gazan), som befinner seg midt oppi det verste helvete noen tenåring, noen overhodet, kan forestille seg:

Right from the horse’s mouth.

Nyhetene strømmer inn i sanntid, fra tradisjonelle medier og brukere av sosiale medier, verden over – hvorav noen med større troverdighet enn noe norsk mediehus kan drømme om. Alt sammen i én stor, global kladeis – as the story unfolds!

Kommer jeg over noe det er verdt å feste lit til, er jeg sjelden sen om å dele det selv, men når jeg ser hvor mye møl som serveres, i form av rene falsifiseringer, bilder hentet helt annensteds fra, eller fra en tidligere anledning, kilder som helt klart inngår i den ene eller den andre partens propaganda-apparat … Ja, da betakker jeg meg simpelthen, om de fordreide fremstillingene underbygger eget ståsted aldri så mye.

Følgelig er det med et ikke så rent lite forbehold jeg anbefaler de sosiale mediene, Twitter, først og fremst, over de tradisjonelle. Men evner du å skille barter fra snørr, er de ganske enkelt uovertrufne. Vær bare forberedt på at du heller aldri vil ha sett maken til løgnaktig sprøyt.

Ta det fra en som ikke anser seg en sosiale medier-entusiast:

SoMe: 7
Tradmedia: 0

Duh …

Sett på Twitter:

Twitterpated kvitredilla

Den kloke uglen til Bambi, Trampe og Blomst, som er fortørnet over fuglenes våryre kvitring. “Twitterpated” er hva de er. Eller de har “kvitredilla”, som det heter i den norske oversettelsen. Muligens med en viss relevans for forrige post.

Raushetens splid

Det var da voldsomt til rabalder! Det som har rast i avisene, radio, TV, Twitter og Facebook den siste uken, om rosing og rausing, primært mellom damer i næringslivsposisjoner – eller som aspirerer til dem. Men litt rett har de jo, på begge sider av gjerdet. For det er jo ikke til å komme forbi at jo flere av slaget du følger på Twitter desto større er sjansen for at landskapet minner voldsomt om bildet i toppen her, garnert av hjerter, begreper som “flinka”, “fina” og “you go girl”.

For egen del har jeg i forsvinnende liten grad orket å involvere meg. Dels fordi temaet er til de grader uinteressant, men også fordi jeg ikke er så oppsatt på “de rauses” stempel, som en person som ligger under for “dype traumer” og lignende:

Jeg tror arrogansen og latterliggjøringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer.

Kathrine Aspaas i Afteposten 16. mars

HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Aktuelt, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).
HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Aktuelt, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).

For slik taler altså de rause, og det er vel ikke fritt for at noen hver betakker seg. Men Ole Torp var jo litt fin, da, i Aktuelt på NRK2 påfølgende dag. Jeg skal ikke nekte for at det ble litt fnising i stua, iallfall.

Twitter-besøkene er i alle høver blitt en prøvelse for tålmodigheten, til de grader at det fratar en enhver lyst på delaktighet. For jeg er altså blant dem som følger noen av disse karrieremenneskene, som følge av at jeg stort sett kvitterer med å følge tilbake, med mindre egne følgere er meg fullkomment uinteressante, da.

Enkel løsning

Men ligger ikke problemet også just deri? Man følger dem man vil følge. Skulle noen av dem du følger vise seg å bli et irritasjonsmoment, avfølger du dem. For egen del er de ikke mange, slik at en liten gruppe-avfølging neppe får nevneverdige konsekvenser – utover at Twitter blir et langt hyggeligere sted å være.

For så enkelt er det vel egentlig? Ikke noe som bør være gjenstand for debatt, hvor umåtelig stor pris vi enn setter på Ole Torp.

Ser jeg mer av “flinka”, “fina”, hjerter, “You go girl” og desslike nå, avfølger jeg på flekken. Om det inngår i den aktuelle tvitrerens daglige modus operandi, vel å merke.

Og skulle nå denne bloggposten avstedkomme ukvemsord av noe slag, har jeg tre ord, som jeg antar at de æreskjellende selv må slå opp:

Quid. Erat. Demonstrandum.

P.S. La meg bare presisere at ekte ros er bra. Ekte ros er en mangelvare. Men i begge tilfellene er altså “ekte” et nøkkelord.