Gratulerer, Ukraina!

Jeg gir blaffen i om vinnersangen – og konkurrentene – suger, jeg er bare glad Josef Stalin og Vladimir Putin fikk seg en nesestyver:

When strangers are coming…
They come to your house,
They kill you all
and say,
We’re not guilty
not guilty.

Where is your mind?
Humanity cries.
You think you are gods.
But everyone dies.
Don’t swallow my soul.
Our souls

Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım
Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım

We could build a future
Where people are free
to live and love.
The happiest time.

Where is your heart?
Humanity rise.
You think you are gods
But everyone dies.
Don’t swallow my soul.
Our souls.

Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım
Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım

Ekstra morsomt var det, selvfølgelig, at det stod mellom Russland og Ukraina, om jeg har forstått rett (jeg fulgte ikke dramaet selv, skjønt jeg fikk med meg oppløpet).

Ukrainas riksvåpen
Ukrainas riksvåpen. Bloggers illustrasjon.

Foto: Vinneren av den europeiske melodifestivalen 2016, ukrainske Susana Jamaladinova, eller bare Jamala. Fotograf: Anna Velikova/EBU

Korttidsminne-foreningen rir igjen

I nøden spiser fanden fluer. I det minste må en ha lov å kalle det en uhellig allianse, eller?

Why Not Take All of Me

Putins appetitt er sitt sedvanlig umettelige. La oss bare håpe de er klar over at de ikke selger vodka på Nordpolet.

To utfordringer til utenriksministeren

Brende, dette er ikke tiden for utredninger, grundige overveielser og økonomiske hensyn. Det er tid for handling:

Innvandring

I Middelhavet dør flyktninger i hopetall. Norge svarer med “vurderinger”. Og hva er det som vurderes? Økt norsk bidrag til Frontex, som sant å si er lite annet enn Schengens grensepoliti, skal vi tro utenriksministeren, slik han ordla seg i Dagsrevyen i kveld.

WTF, Brende?

Jeg er antagelig en av de varmeste EU-tilhengerne jeg vet om, men noe Festung Europa er jeg altså ikke interessert i. Langt mindre enn EU-motstanderne, faktisk. For anledningen har du bare én ting å gjøre, Brende: Send alt som kan flyte, fort som faen.

Russlands visestatsminister Dmitrij Rogozin. Fotograf: A. Savin, Wikimedia Commons
Russlands visestatsminister Dmitrij Rogozin. Fotograf: A. Savin, Wikimedia Commons

Vi er kommet til Arktis for alltid og vi skal gjøre det vårt.

Ordene tilhører mannen over, Russlands visestatsminister Dmitrij Rogozin, som står på EUs og Norges svarteliste, over politikere som har forbrutt seg mot folkeretten, i forbindelse med Russlands militære operasjoner i Ukraina, og derfor er nektet adgang til norsk territorium. Det hindret ham likevel ikke i å mellomlande på Svalbard i går, som en klar og utilslørt provokasjon.

Her holder det ikke å kalle Russlands ambassadør inn på teppet, Brende. Slike krenkelser kvalifiserer for brudd på alle diplomatiske forbindelser. Kall Norges ambassadør til Moskva hjem – og gi Russlands ambassadør til Oslo, Viatsjeslav Alfredovitsj Pavloskij, løpepass.

Jeg vet ikke om noen har tenkt tanken, at Svalbard kan annekteres med nøyaktig samme begrunnelse som Krim: Hensynet til russiske borgere og russiske interesser, som råder grunnen helt i Barentsburg (tidligere også i Pyramiden).

Slutt å tvinne tommeltotter, Brende. Sett ned foten – og gjør det nå.

Å fordrive ondt med ondt

Vi lurer på hva som får en til å poste slike ærekrenkelser, gjør vi?

Her er bakgrunnen:

Man følger en russisk blogg ved navn English Russia, som i dag publiserte denne posten, som også ble delt via Facebook. Et renspikket propagandautspill, fra russere med “nasjonalt sinnelag”, naturligvis, men ikke desto mindre utslag av en holdning som later til å bre om seg, hvor sant det enn måtte være at mange ukrainere under siste verdenskrig anså Hitler en befrier (noe som formodentlig sier sitt om Vladimir Putins store forbilde, Josef Stalin).

Ondt skal med ondt fordrives, så what the hell …

Den kalde krigens smått pinlige trekk

Vladimir Putin, "tekstet" av yours truly, i anledning høstens svenske ubåttildragelse.
Vladimir Putin, “tekstet” av yours truly, i anledning høstens svenske ubåttildragelse.

Det er nok flere enn gamle krigshissere som jeg, som har ytret sjokk, vantro og en tanke bestyrtelse over desimeringen – og omstruktureringen av Forsvaret, og det er vel ikke helt tiden for hoverende “Hva var det jeg sa”-utsagn, nå som alle gode krefter bør settes inn på å reise kjerringa, mens Vladimir Putin rasler sabler, hvor vi enn snur oss.

Og vi, vi svarer med noenlunde samme mynt: Svære øvelser i Nato-regi, anført av vår egen Jens. Men når du sitter der og ser på Dagsrevyen, er det ikke fritt for at du føler deg hensatt til forna da’r, da Ronald Reagan døpte Sovjetunionen Ondskapens imperium:

[L]et us be aware that, while [the Soviet leaders] preach the supremacy of the state, declare its omnipotence over individual man, and predict its eventual domination of all peoples on the earth, they are the focus of evil in the modern world.
. . . .
So, in your discussions of the nuclear freeze proposals, I urge you to beware the temptation of pride – the temptation of blithely declaring yourselves above it all and label both sides equally at fault, to ignore the facts of history and the aggressive impulses of an evil empire, to simply call the arms race a giant misunderstanding and thereby remove yourself from the struggle between right and wrong and good and evil.

Du kan si hva du vil om Reagan og Reaganomics, men her var vi på linje, gamle Ronnie og jeg. For nå, som da, er det én part som er å klandre – og den holder hus i Kreml. Skal vi satse på at det demrer for Russlands befolkning også?

De store Nato-øvelsene er dessverre tvingende nødvendig, tillikemed en dugelig oppjustering av forsvarsevnen, men du vet, det virker jo frøktelig barnslig, dette spillet, der partene snøfter, stamper i bakken, og reiser bust, som brunstige hannbøfler. Men det er jo å håpe at denne kalde krigen preges mindre av tradisjonelle testosteronytgytelser, og desto mer av hjernekraft.

Med en krig som i tiltagende grad føres foran PC-skjermene, er det kanskje von i hangande snøre. Men at det er en krig, og at den er iskold, er vel en diskusjon vi har lagt bak oss.

Ikke?

Toppfoto: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg som annenflyver i et av Luftforsvarets F-16. Fotograf: Stian Lysberg Solum/FMS

IMG_0386.JPG

Jeg kaller det bare Parlamentarisme, malt etter et langt mer kjent bilde (jeg kan være analog, også!).

Peace in our time?

Tid om annen kan det være greit å stoppe opp, ta et skritt tilbake, og rekapitulere, gjøre en slags vareopptelling, for anledningen over bloggens eventuelle fokus – eller mangel derpå – de siste månedene.

Det blir mangel derpå, ser jeg nå, med poster om banaliteter, som livet på landsbygda, religiøs hodebekledning, etterretning, overvåkning, lekkasjer og spionasje, klima, ressurs-overforbruk, Gaza, media, kultur, Oslo-OL, politibevæpning og sosiale medier – for å begrense oss til siste måneds bebloggelser.

Vestens tilnærming til Putins trussel mot verdensfreden.
Vestens tilnærming til Putins trussel mot verdensfreden.

Men ikke ett ord om den største bekymringen av dem alle, om Vestens Peace in our time-tilnærming til den gale mannen i Kreml, og det til tross for at det er vanskelig å ofre noe annet en tanke.

Som blogger gjør man imidlertid klokt i å servere betraktninger og observasjoner som opptar leserne, og med en hjemlig opinion som feier århundrets foreløpig største krise under teppet, gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, selv om det innebærer at man selv må ignorere sitt viktigste anliggende. Noe som reiser følgende spørsmål:

Neville Chamberlain showing the Anglo-German D...
Neville Chamberlain med München-avtalen i hånd, på Heston flyplass 30. september 1938. (Photo credit: Wikipedia)

Har pressen det likedan? Er publikums likegyldighet bakgrunnen for avisenes nedtoning – eller lever vi i en forestillingsverden inspirert av Arthur Neville Chamberlain, Storbritannias statsminister (1937–1940), som selvsikkert steg ut av flyet på Heston flyplass, omtrent på denne tiden av året, 30. september 1938, med det som formodentlig var en avskrift av Adolf Hitlers forræderiske München-avtale i hånd, tilfreds proklamerende:

Peace in our time.

Hans-Wilhelm Steinfeld hadde helt rett i NRKs Aktuelt i går aftes: Vladimir Putin gir blanke blaffen i Vestens økonomiske sanksjoner. Om noe, kan det bidra til å anspore krigslysten ytterligere. Natos vaklende tilnærming tolkes som den svakheten den vitterlig er, på en måte som forsterker Putins tro på at han kan fortsette ufortrødent, i mer eller mindre berettiget håp om at Kina, Nord-Korea og andre tvilsomme elementer kan fylle tomrommet etter vestlige forretningspartnere.

Dette er farlige tider, som vi holder på det vi anser betryggende avstand, med hissig diskusjon om knulledokker, niqaber, lærerstreiker, netthets, terrorister i Irak – og eventuelle vinterleker i Oslo, åtte eventuelle år frem i tid. Rundt halvannen måned er det gått, siden jeg sist ga uttrykk for min aller største frykt, i en konflikt som hadde sin foreløpige kulminasjon med Russlands Krim-annektering på vårparten – men jeg er stygt redd den var just det: Foreløpig.

Les tidligere poster over temaet.

Dette emnet vil nok prege bloggen igjen, bare vi får summet oss først, og får Lene Marlins betroelser litt på avstand. I mellomtiden nøyer jeg meg med et flerfoldig Leve Ukraina!

Ukrainas riksvåpen

Wollt ihr den totalen Krieg?

Vladimir Putin med 3D-briller (eget bilde).
Vladimir Putin med 3D-briller (eget bilde).

Vi lever i farlige tider denne sommeren, temmelig nøyaktig 100 år etter første verdenskrigs utbrudd, og det er ingen gitt å spå utfallet. I dag, to dager etter nedskytingen av Malaysia Airs flight MH17, fins det vel knapt noen som tror at Russlands president Vladimir Putin, og hans våpendragere i Ukraina, ikke hadde noe med saken å gjøre. Men verden vegrer seg for å ta affære.

Denne nølingen, som vi også ser hos vår egen regjering, har satt sinnene i kok hos de verste Putin-skeptikerne. Jeg regner meg til dem selv, men mangler nok noe av iveren etter å iverksette et ragnarok verden neppe har sett maken til, skjønt jeg senest i mars, i affekt over det som utspilte seg på Krim, tok til orde for vestlige reaksjoner. Men det er klart, når det verste sjokket har lagt seg, betenker man seg jo.

Om et par skudd i Sarajevo, 28. juni 1914, kunne tjene som startskudd (om du tilgir ordspillet) for første verdenskrig, kan du jo tenke deg hvilket potensial drapet på cirka 300 uskyldige flypassasjerer 17. juli 2014 bærer i seg. Spesielt når massedrapet utspiller seg i en så labil situasjon, orkestrert av en minst like ustadig krigshisser – hvis navn jeg antar det skulle være unødvendig å nevne.

Selv ble jeg nylig invitert som medlem av en norsk Facebook-gruppe for informasjon om situasjonen i Ukraina, driftet av nordmenn med forbindelser til landet, eksilukrainere og andre spesielt interesserte – formodentlig fordi jeg har markert meg som aktiv Putin-kritiker gjennom en årrekke, og fordi jeg hele tiden har plassert ansvaret for den ukrainske uroen hos den russiske presidenten. Jeg aksepterte medlemskapet, men har siden starten vegret meg for å formidle det som fremkommer i gruppen, hovedsakelig fordi både ordlyd, kilder og intensjoner med all tydelighet viser at det for en stor del dreier seg om propaganda, fabrikkerte påstander og intensjoner som overhodet ikke står tilbake for motpartens.

I prosessen har jeg også fått noen nye “venner”, hvis iver etter vestlig handling – med hvilket selvfølgelig menes militær handling – er så sterk, at man som “venn” ikke kan unngå å bli preget. Selv kidnappingene og drapene i Gaza tilskrives FSB, og konspirasjonsteoriene florerer! De er jo ellers hyggelige mennesker, så det stikker overhodet ikke noe personlig under, når jeg nå ser meg nødsaget til å terminere både gruppemedlemskap og “vennskap”, men jeg ser ingen annen utvei, for egen helbreds skyld.

Atom-Age Combat #3

Men de er mange. Twitter renner over av svært hissige ukrainavenner, eller individer og organisasjoner som, liksom jeg, vil Putin til livs. Etter MH17-nedskytingen har de britiske tabloidene, med rette, for all del, stemplet Putin som barnemorder, og opinionen er i spill, mens våre ledere altså vegrer seg. Og helt ærlig, det gjør pinadø også jeg.

For vel er det ille, det som for øyeblikket utspiller seg, både i Ukraina og i Gaza, men hvem ønsker vel en tredje verdenskrig på samvittigheten, med alt hva en slik måtte innebære? Feigt, javisst, for anklagene har jo en viss berettigelse, men krig, spesielt av slike dimensjoner, skal, kan og får aldri bli en beslutning man treffer lett.

Så i dag går min sympati til alle statsledere, som vet at en militær reaksjon er berettiget, men som unngår et globalt ragnarok, så lenge det lar seg gjøre.

Wollt ihr den totalen Krieg?

Det var spørsmålet Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels stilte folkemassen på nazimøtet i Berlin Sportspalast 18. februar 1943. Et spørsmål som ble besvart med et rungende “Ja!”, fra en folkemasse som var minst like teppebombet av propaganda som vi er i dag. Og bakgrunnen var, interessant nok, tyskernes nederlag i Stalingrad to–tre uker før, 2. februar 1943.

Hvilken lærdom vi burde trekke av det? At Goebbels var en uovertruffen taktiker, retoriker og propagandist, selvfølgelig. Og at mange av dem som i dag forsøker å farge våre meninger, har lært av metodene hans, i erkjennelse av at de vitterlig funker.

Så Wollt ihr den totalen Krieg, Kinder?

Før du svarer, er det én ting du gjør klokt i å huske: Forrige gang spørsmålet ble stilt, endte det som det selvfølgelig måtte. Riktignok gjorde det ende på Hitler og hans diktatur. Men det knuste nok ikke nazismen, og et sted mellom 50 og 85 millioner individer skulle bøte med livet.

Hva dagens våpenkraft er i stand til, trenger vi ikke engang spekulere i.

Så jeg spør igjen: Wollt ihr den totalen Krieg?

P.S. Jeg er ingen pasifist. Snarere tvert om! Derimot regner jeg meg til dem som anser militærvesenet et verktøy til fredens disposisjon, og det er klart at det kan komme til et punkt der ingen andre midler gjenstår. Denne bloggposten er imidlertid en påminnelse om at de midlene langt fra er oppbrukt. Jeg er også av den oppfatning at situasjonen påkaller en omseggripende styrking av eget forsvar.

Toppillustrasjonen er hentet fra dataspillet Wargame: AirLand Battle.

Vladimir Putin og First House

Denne bloggposten er ikke et forsøk på å slå raljerende mynt på en blodig tragedie, men på å plassere ansvaret hvor det hører hjemme.