Men vi hadde gløtt av sol for en halvtime siden.

Kors på halsen.

Og jeg sverger: Ser jeg ett utepils-bilde i de sosiale mediene, kan jeg ikke svare for egne handlinger.

Bildet nyss knipset.

Hårreisende uværsberedskap

Det begynner å bli noen dager siden “uværet” Urd etter planen skulle utradere den vesle bygda vår fra jordens overflate – mer eller mindre.

Siden jeg stadig sitter her og blogger, vet vi nu at det likevel ikke skulle gå akkurat slik, og alle synes svært fornøyde, ikke minst lokalavisen, som begeistret kan fortelle at (ordrett gjengitt, om De skulle slumpe over skrivefeil):

Kriseleiinga i Tysnes kommune var godt førebudde på ekstremver. Det var og andre etatar i Tysnes. Men stort sett gjekk det bra her.

– Bladet Tysnes 29. desember 2016 (p.t. ikke på nett)

Primært fordi uværet ikke holdt hva det lovet, burde man muligens anføre, for krisestab og kommunale satellittelefoner er vel og bra, bevare meg vel, men “førebudd” og “førebudd”, fru Blom. Informasjonstiltakene har ikke bedret seg det grann siden man leverte følgende hjertesukk, etter Nina-spetakkelet i januar 2015:

Etter innpå ett døgn uten strøm, TV, radio – eller noen form for telefoni, har vi ennå ikke hørt det skvatt fra kommunen, hverken i form av plakatoppslag, rodebaserte herolder, røyksignaler eller brennende varder, noe som unektelig er litt spesielt, når du bebor et sted som er så avskåret fra omverdenen for øvrig.

Denne bloggen 11. januar 2015

På den annen side burde jeg heller ikke gjøre videre regning med at de leser ens obskure blogg. Til alt hell mistet vi også strømmen i én beskjeden time denne gangen, slik at informasjonsbehovet ikke føltes direkte påtrengende.

Rotvelt vær uvær storm Nina
Hulter til bulter etter Ninas herjinger, januar 2015. Bloggers foto.

Like fullt oppsøkte vi den lokale strømleverandørens nettsider, på jakt etter driftsmeldingene, som ikke var oppdatert siden en ukes tid før jul. Hvordan det forholdt seg med kommunens nettsider og den lokale bredbåndsleverandørens, skal jeg ikke ha sagt, siden det kun var strømmen vi manglet. En stor krise var det da heller ikke, siden det, som alt benevnt, kun var strømmen vi manglet, i én skarve time kuns.

Men hva om det var krise? I slike tilfeller har husstandene enten bredbånd eller mobil, forhåpentligvis begge deler – i alle fall en stund, slik at de rette selskaper og etater rekker å informere i de tidlige fasene, dersom de informerer hvor folket ferdes – underforstått på Facebook. Man bestemte seg for å undersøke saken.

Har/har ikke Facebook-side:

Twitter? Zip, zilch, nada og ingenting, og den som ikke har en tilstedeværelse i de sosiale mediene, har formodentlig heller ingen ansvarlige for slikt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Smått beskjemmet blogger.

Et nedslående resultat, hva det kommunale og elektriske betreffer, förstås, som det må være lov å håpe at man utbedrer, men vi får vel, som sedvanlig, bare fastslå at den som ikke leser herværende blogg, heller ikke har nevneverdige muligheter for å utbedre noe som helst.

Honnør til lensmann og bredbåndsselskap, dog:

Tommel opp
Tipp topp, tommel opp, fra ambivalent blogger. Arkivfoto

Urd en stor bløff

Urd lever overhodet ikke opp til forventningene. Visst blåser det ute, men det gjør det da alltid.

Denne bloggeren, med familie, føler seg minst like snytt som da Tor “herjet”, ved inngangen av året. Da hadde i det minste værgudene skamvett til å berøve oss mobilforbindelsen.

Denne flaue brisen her derimot, kan du få gratis.

Jeg kan til nød gå med på at den er en uskikkelig rampunge, som knipser nipser over ende:

Og lesere i det østafjelske: Det fins ikke det bøss verre i den vestnorske skjærgården.

UPDATE: Lettere beskjemmet fikk “uværet” omsider somlet seg til å ta strømforsyningen, en liten time på kvelden. Noen trær skal også være ramlet om kull, etter hva man forstår, men der stopper det visst også.

Much ado, som de sier, about nothing.

Stor ståhei for inkje

Media flommer over, om De tilgir ordspillet, av halloi om uværet som visst nok herjer hvor vi bor.

Når denne bloggeren imidlertid ser liten grunn til å geberde seg, beror det nok på at været sant å si ikke skiller seg nevneverdig fra normalen.

Illustrasjon: Paraply. Bloggers tegning.

The rain in Spain stays mainly in Western Norway

<whining>We had the good fortune of seeing summer for a couple of early June weeks, later to be followed by the proverbial deluge.

In fact we’ve since had a downpour the likes of which haven’t been seen in some 46 odd years, which really doesn’t say much, as ours is a region breaking other regions’ records – every year.

And it just keeps coming, in impressive amounts, as it usually does, almost every summer – and during most of the year.

Luckily, however, our family secured a spot of sun, while visiting Prague the other week.</whining>

If, for some reason, you should feel the blog post’s title is lost on you, I just may be able to shed a little light:

Illustration: Umbrella, blogger’s own drawing.

Det blir ikke vakrere

Det ble en smule fotoblogging etter søndagens bergensekskursjon, det står jo ikke til å nekte. Men – og det begynner sakte å synke inn – man er, etter nesten syv år i det vestenfjelske, helt enkelt ikke bortskjemt med sol og blåskjær fra oven, så det er jo ikke fritt for at man springer en tanke fra konseptene.

Nu bebor man imidlertid ikke Bergen, skjønt været som regel er i Bergen, som her og vice-versa, men det blir engang de samme motivene, om og i evinnelige om igjen (selv om også Bergen har sine klare begrensninger):

Måker eller tjeld (spør aldri en ihuga bygutt om slikt) på Bjørnefjorden.
Måker eller tjeld (spør aldri en ihuga bygutt om slikt) på Bjørnefjorden.

La det likevel ikke være noen tvil: Det blir sjelden vakrere enn Vestlandet i mai, fremfor alt i Bergen. Det som er litt dumt, er imidlertid at også denne landsdelen har tolv måneder (som rett nok har det med å slettes fra innvånernes hukommelse). Der har De en utfordring.

Det får bli nok værobservasjoner for nå. Her overveies hjemmekontor på terrassen, var det ikke for at sol og digital billedbehandling er så fryktelige sengekamerater, men det finns granngivelig andre oppgaver.

Terrasse it is, then.

Rapport fra det forhutrede

Mens tradisjonalistene slikker sin sol og sin sne i de høyere lag av dalstroka innafor, har familien Glum fristet deler av påsketilværelsen i såkalt urbane strøk – eller i Bergen, for å si det som det er. Noe som alltid er noe av en prøvelse, for ethvert urbant innrettet individ.

Det omfatter, som man vil forstå, rimeligvis de meteorologiske utfordringene, i denne forhutrelsens hovedstad, også benevnt Vestlandets ditto (som i bunn og grunn går ut på ett).

Man kunne ha sovnet fredelig ett sted, for å våkne innendørs, la oss si i et for bloggeren ukjent kjøpesenter, og vite, med 100 prosent sikkerhet, at det var i Bergen man var oppstanden. Ikke på grunn av de krasse og skarrende profanitetene i språket, skjønt, bevares, også derfor. Men synet, menneske, synet av de forblåste fjesene, med sine manker strittende alle vegne, og kinn rødmusset av årelang blest. Og, selvfølgelig, den van(n)vittige forekomsten av allværsjakker og oljehyre.

Hvert kvartal og hver bygning fremstår for øvrig som et evig provisorium, muligens også betegnende for “byens” halvgjort er velgjort-mentalitet – og grenseløse provinsialisme, men la meg ikke utbrodere.

Det hender en tenker det ikke er så underlig at man en gang i verden strøk herfra, for til slutt å ende (ens dager?) på en langt mer forblåst og betraktelig ødere ø, langt fra de utepilsende påskene av en stadig fjernere fortid.

Det gjenstår kun å fastslå følgende, fødeby eller ei: Man er for lengst, ikke fortapt i, men tapt for Bergen, og, naturligvis, vice-versa.

Det er en katt som var ute av sekken for årtier tilbake, men bekreftes for hver bidige visitt.

Man sogner for øvrig til menigheten som prediker at det ikke fins gode klær, kun dårlig vær, om det bidrar til å oppklare en ting eller to.

Mobil-incommunicado nochmal

Orkanen Tor gjorde ikke rare inntrykket her omkring.

Det blåste, som det pleier, og so what? Ja, og så var vi uten mobildekning, fra fredag ettermiddag, til søndag ettermiddag, da. Også det helt som det skal være i egnen. Men det var iallfall helg, slik at arbeidet ikke måtte unngjelde.

Så ikke i dag, som atter byr på:

Til alt hell er man like fullt på nett, slik at man nås på alle tenkelige nettbaserte måter, iMessage, Facetime og Skype inkludert.

Det er bare sånn det er på landet. I alle fall på Vestlandet.

P.S. Forbindelsen er på plass igjen, for gudene må vite hvor lenge. Tusen takk, Telenor.

Fort gjort i en port

Panikken brer seg. Da går det gjerne litt fort i svingene.

hangin

Mens vi venter på Tor.

katteoeyne

Ok, så er det noe med dyrenes intuisjon. Husets katt inntok alt i går kveld sin vante plass under sofaen, som hun gjerne gjør, når ting blir for skummelt, i påvente av Tor, med betraktelig mer enn storm i kastene i ermet (storm både i kast og både ermer, der, altså).

Vi gjør som Erna: Vi stålsetter oss.