Men vi hadde gløtt av sol for en halvtime siden.

Kors på halsen.

Og jeg sverger: Ser jeg ett utepils-bilde i de sosiale mediene, kan jeg ikke svare for egne handlinger.

Bildet nyss knipset.

By og land, mann mot mann?

Det er noe litt nedslående over det som fremheves som et av hovedpoengene ved en vestlandsregion; motmakt – eller makt mot oslomakta, om man vil, som om krig mellom regionene, ikke nasjonalt samarbeid, var formålet med kommune- og regionreformen.

Nå er det ingen hemmelighet at herværende blogger dømte den planlagte vestlandsregionen nord og ned, alt før den ble realitetsbehandlet i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordanes fylkesting. Så skulle det da også gå som man forutså, da rogalendingene kort tid senere vraket giftermålet med fylkene nordenfor.

Nå som de to sistnevnte er blitt enig om å kjøre løpet uten Rogaland, sitter hordalendingene tilbake med en skarve gevinst på om lag 110.000 sogn og fjordinger, som neppe bidrar til at Vestlandet, som de visstnok akter å kalle regionen, blir noen motmakt verdt å skrive hjem om. Og takk for det.

For skal vi nå først være ærlig: Er det virkelig regionsstrid vi trenger? Vel stikker oslohatet dypt her omkring, men det får være grenser for destruktivitet …

På den annen side blir det neppe stort av de noe reduserte planene heller. Til det er hensynet til egeninteresser, selv kommunene imellom, altfor stort.

Rogaland sier nei til Vestlandsregionen – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio

Nei, nu ble jeg overrasket!

Rogaland fylkeskommune sier nei til sammenslåing av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det ble vedtatt da Fylkestinget var samlet i Haugesund tirsdag.

Blant dem som er minst glad for det vedtaket, er Haugesund-ordfører Arne-Christian Mohn (Ap). Han varsler nå at byen med 37.000 innbyggere vil melde seg ut av Rogaland.

– På Haugalandet og Sunnhordland at vi rivende redde for å få en ny grense mellom oss, sier Mohn til NRK.

Kilde: Rogaland sier nei til Vestlandsregionen – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio

Hva er det med Bergen og omegn?

“Hva er det med Bergen?”, spurte jeg, i en bebloggelse om det skandalebefengte politidistriktet i vest her om uken.

Men det var før Operasjon Dark Room eksploderte i fleisen på oss, og åpnet for en omformulering:

Fra Dagsrevyen-innslag om Operasjon Dark Room. Skjermdump fra NRK.
Fra Dagsrevyen-innslag om Operasjon Dark Room. Skjermdump fra NRK.

Hva er det med Bergen – og omegn? Eventuelt WTF!?

Smått paralysert som jeg rimeligvis er, skal jeg, som ellers, ikke slutte meg til hylekorets korsfestelses- og kastrasjonskrav, men fjetres like forbannet over forekomsten i eget nærområde – og over at de over 5000 brukernavnene politiet har avdekket, i all hovedsak er norske.

Hører De? 5000+!

Hva er det som skjer med oss? Eller var det alltid slik? Er vi bare blitt mindre flinke til å feie uhyrlighetene under teppet?

Jeg er usikker på om jeg egentlig ønsker svaret.

Vestlandsregionen? Pfftt … Maud!

Ikke før var intensjonsavtalen om sammenslåing, mellom Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland, undertegnet, før navnestriden begynte å ulme – utvilsomt som den første av utallige og uoverstigelige uoverenskomster, før fusjonsplanene sluttligen begraves.

Så frøktelig vanskelig skulle det nå likevel ikke være. Se bare på Oppegård og Ski, som går i gifteplaner, med Fram som det nye familienavnet, blant annet inspirert av Fridtjof Nansen-skuta ved samme navn, som, rett som det var, lå til kai ved Nansens Uranienborg i Oppegård.

Vel, gjett hva … Roald Amundsens “Maud” svingte innom Bergen, før hun sommeren 1918 la kursen mot Nordøstpassasjen. Skuta hadde naturligvis lånt navn av vår daværende dronning, en tradisjon som heller ikke er uvanlig, ved valg av navn på territorier. Ta bare Dronning Maud land, australske Victoria, Victoriafallene og Victoriasjøen, om vi skal begrense oss til noen få.

Dronning Maud
Portrett av Dronning Maud (1869–1938). Fotograf ukjent/Wikimedia Commons.

En fin tradisjon, meg tykkes, som vestlandsfylkene burde følge opp, ved å døpe den smått utopiske regionen Maud, som i sine sydligere trakter visst nok også skryter på seg en Dronning Maud-pudding (som har tilflytt herværende bloggers mage flere ganger, etter at han selv tilfløt egnen). C’est un fait accompli!

Ikke at man bør slutte der, selvfølgelig. Så store enheter kan ikke nøye seg med fylkesting. Delstat bør det være, med senat og slikt (se opp for senator Petterson!). Mindre syns jeg ikke vi skal være på det, når vi først så pass storslåtte er.

Så får det heller stå sin prøve at det er et luftslott. Men drømmen syns jeg ikke vi skal berøve de megalomane. La dem beholde den!

Skal vi likevel unne oss en smule alvor, oppi alt sammen, handler det hele mest av alt om en maktdemonstrasjon – mot den såkalte oslomakta.

😳

Men for øvrig …

Toppfoto: Satellittfoto fra Wikipedia, smått bearbeidet av blogger.

Stor ståhei for inkje

Media flommer over, om De tilgir ordspillet, av halloi om uværet som visst nok herjer hvor vi bor.

Når denne bloggeren imidlertid ser liten grunn til å geberde seg, beror det nok på at været sant å si ikke skiller seg nevneverdig fra normalen.

Illustrasjon: Paraply. Bloggers tegning.

Det blir ikke vakrere

Det ble en smule fotoblogging etter søndagens bergensekskursjon, det står jo ikke til å nekte. Men – og det begynner sakte å synke inn – man er, etter nesten syv år i det vestenfjelske, helt enkelt ikke bortskjemt med sol og blåskjær fra oven, så det er jo ikke fritt for at man springer en tanke fra konseptene.

Nu bebor man imidlertid ikke Bergen, skjønt været som regel er i Bergen, som her og vice-versa, men det blir engang de samme motivene, om og i evinnelige om igjen (selv om også Bergen har sine klare begrensninger):

Måker eller tjeld (spør aldri en ihuga bygutt om slikt) på Bjørnefjorden.
Måker eller tjeld (spør aldri en ihuga bygutt om slikt) på Bjørnefjorden.

La det likevel ikke være noen tvil: Det blir sjelden vakrere enn Vestlandet i mai, fremfor alt i Bergen. Det som er litt dumt, er imidlertid at også denne landsdelen har tolv måneder (som rett nok har det med å slettes fra innvånernes hukommelse). Der har De en utfordring.

Det får bli nok værobservasjoner for nå. Her overveies hjemmekontor på terrassen, var det ikke for at sol og digital billedbehandling er så fryktelige sengekamerater, men det finns granngivelig andre oppgaver.

Terrasse it is, then.

Rapport fra det forhutrede

Mens tradisjonalistene slikker sin sol og sin sne i de høyere lag av dalstroka innafor, har familien Glum fristet deler av påsketilværelsen i såkalt urbane strøk – eller i Bergen, for å si det som det er. Noe som alltid er noe av en prøvelse, for ethvert urbant innrettet individ.

Det omfatter, som man vil forstå, rimeligvis de meteorologiske utfordringene, i denne forhutrelsens hovedstad, også benevnt Vestlandets ditto (som i bunn og grunn går ut på ett).

Man kunne ha sovnet fredelig ett sted, for å våkne innendørs, la oss si i et for bloggeren ukjent kjøpesenter, og vite, med 100 prosent sikkerhet, at det var i Bergen man var oppstanden. Ikke på grunn av de krasse og skarrende profanitetene i språket, skjønt, bevares, også derfor. Men synet, menneske, synet av de forblåste fjesene, med sine manker strittende alle vegne, og kinn rødmusset av årelang blest. Og, selvfølgelig, den van(n)vittige forekomsten av allværsjakker og oljehyre.

Hvert kvartal og hver bygning fremstår for øvrig som et evig provisorium, muligens også betegnende for “byens” halvgjort er velgjort-mentalitet – og grenseløse provinsialisme, men la meg ikke utbrodere.

Det hender en tenker det ikke er så underlig at man en gang i verden strøk herfra, for til slutt å ende (ens dager?) på en langt mer forblåst og betraktelig ødere ø, langt fra de utepilsende påskene av en stadig fjernere fortid.

Det gjenstår kun å fastslå følgende, fødeby eller ei: Man er for lengst, ikke fortapt i, men tapt for Bergen, og, naturligvis, vice-versa.

Det er en katt som var ute av sekken for årtier tilbake, men bekreftes for hver bidige visitt.

Man sogner for øvrig til menigheten som prediker at det ikke fins gode klær, kun dårlig vær, om det bidrar til å oppklare en ting eller to.

Mobil-incommunicado nochmal

Orkanen Tor gjorde ikke rare inntrykket her omkring.

Det blåste, som det pleier, og so what? Ja, og så var vi uten mobildekning, fra fredag ettermiddag, til søndag ettermiddag, da. Også det helt som det skal være i egnen. Men det var iallfall helg, slik at arbeidet ikke måtte unngjelde.

Så ikke i dag, som atter byr på:

Til alt hell er man like fullt på nett, slik at man nås på alle tenkelige nettbaserte måter, iMessage, Facetime og Skype inkludert.

Det er bare sånn det er på landet. I alle fall på Vestlandet.

P.S. Forbindelsen er på plass igjen, for gudene må vite hvor lenge. Tusen takk, Telenor.

Det var det året julen kom like over jul. Og, etter alle solemerker, forsvinner, innen dagen er omme.

Verstlandet i en skallet nøtt.