På høy tid at gamle Norge fikk litt oppmerksomhet.

Om ikke annet, så i den hjemlige pressen.

VG Spessial.

Memet for oven er naturligvis hjemmesnekret.

Huffa …

Etter tiår som statsautorisert skrønemaker, vil den fordums NRK-korrespondenten omsider ha oss til å tro noe alle forstår er en løgn, nemlig at Hans-Wilhelm Steinfeld (av alle!) har en fortid som rampegutt.

Den, Hans-Wilhelm, er jeg redd du må lenger ut på landet med – og jeg er temmelig langt ute på landet!

Disse tre inviterer til felles pressekonferanse om samarbeid i ettermiddag. Vil ikke si hva temaet er – Medier24.no

VG, Dagbladet og NRK med felles invitasjon tirsdag.

Kilde: Disse tre inviterer til felles pressekonferanse om samarbeid i ettermiddag. Vil ikke si hva temaet er – Medier24.no

Hvis dette er hva jeg frykter, tror jeg du kan vinke lisenspengene farvel, Thor Gjermund.

P.S. Så var det bare felles kamp mot “fake news” (noe de ærlig talt burde klare, på hver sine tuer).

Da VG Nett-desken kom tilbake fra kreativitetsseminar, la leserne umiddelbart merke til markante forbedringer.

Er det én ting ingen kan ta fra dagspressen, er det dens ærerike historie.

Toppfoto: Aftenposten i alle kanaler. Bloggers egen montasje.

Content marketing skal åpenbart ikke være enkelt, som dette betalte innholdet, på VG Netts forside i dag, bærer bud om.

Øverst ser vi noe som tilsynelatende er en annonse, merket “ANNONSØRINNHOLD”, ledsaget av en BN Bank-logo, etterfulgt av noe som ser ut til å være en redaksjonell artikkel, med relativt umiskjennelig VG Nett-typografi.

Det er klart, du trenger ikke gjøre annet enn å føre pekeren over begge deler, og se adressen forbli uforandret*, men altså …

Er det bare meg?

P.S. Jeg hadde selvfølgelig heller ikke klikket om den var ubetalt (jeg betviler at jeg sogner til målgruppen), men lell.

*La meg benytte anledningen til å arrestere meg selv. Den tilsynelatende annonsen peker ikke til annonsørinnhold (den peker ingensteds). Det er det bare “førstesidehenvisningen” som gjør.

Alt avhengig av hvilken avis man leser, förstås.

Imponerende layout-harmoni, dog.

Hva er det med Bergen?

Behovet for å rose det 21. århundres norske presse, er ikke direkte påtrengende, som mine sporadiske lesere utvilsomt vil ha registrert, selv om det hender den glimter til, slik VG gjorde i helgen, med de aller siste i den endeløse rekken brudd på regler og etikk i bergenspolitiet, skjønt det journalistiske håndverket begrenser seg til formidling av en varslerrapport, som slumpet til å ramle i avisens fang.

Prisverdig at de deler med leserne er det nå lell.

Hanseat-våpenskjold Hansa
Med nebb og med klør.

Det enkle faktum at man er født og oppvokst i Bergen, gir rimeligvis ikke grunnlag for et kvalifisert syn på den lokale politietatens praksis, men en gang i verden, for en tre-fire tiårs tid siden, hadde man inngående kjennskap til byens formelle og uformelle maktstrukturer – og er det én ting man kan hevde om Bergen, er det at byen er helt Twin Peaks, og bestrider enhver utvikling og forandring, med nebb og med klør. Som også er årsak til at man anser sine gamle erfaringer vel så gyldig nå, som på tidlig 1980-tall  – på hvilket tidspunkt ukulturen, blant annet representert ved politivoldsakene og bumerangsakene, alt var kjente fenomener.

Selvfølgelig vet jeg ikke hvorfor alt går så fryktelig galt i Bergen, med hvilket jeg ingenlunde begrenser meg til politiet. Det jeg imidlertid vet, er at næringsliv, handelsstand, politikk, forvaltning og rettsapparat, fra politi, via advokat- til dommerstand, er svært tett sammenfiltret, gjennom buekorpsenes gamlekar-foreninger, Selskabet den gode hensigt (kjegleklubben), 17. mai-komité, losjer, SK Brann, Salgs- og reklameforeningen, Bergens rederiforening, “herremiddager”, Bergen Høyre og allehånde nettverk med lange tradisjoner, alle preget av et imponerende monn gjensidig lojalitet, som stikker kjepper i ethvert hjul som kan tenkes å trille i en retning som bringer noen av leddene i vanry. Og de vanker der, alle mann alle – for menn er de i all hovedsak, fortsatt, fortrinnsvis iført livkjole.

Inviter en nyttig byråkrat og embedsmann inn i varmen, og ubrytelige vennskapsbånd er knytt. Før du vet ordet av det, sjangler inspektør Snusen og konsul Kjell Tring smått forsoffent opp gjennom Kalfaret, etter en fuktig kveld i Kjegleklubben. Da begriper man også hvor fort det kan bære så fryktelig galt avsted. Bergen i en skallet nøtt, for større er byen altså ikke.

Det er rent så man får vondt av egnens politimester, som levnes få andre valg enn å lyve landet huden full på riksdekkende TV, med mindre, selvfølgelig, han inngår i uvesenet.

Kaare Songstad
Politimester Kaare Songstad, Vest politidistrikt. Skjermdump fra Dagsrevyen.

For du blir ikke sittende som politimester uten. Det siste er mer av en antagelse enn en påstand – men en jeg tror favner all gjøren og laden mellom fjellom syv. For, som det heter i sangen som bringer dem alle i stram giv akt, Udsigter fra Ulriken (muligens bedre kjent som Bergensiana eller Nystemten – bloggers uthevelser):

Bedre frem, Bergen, det Handelens Sæde,
strækkende Arme om seilbare Vaag.
Derhen høifarmede Jægter med Glæde
rustes hver Sommer til dobbelte Tog;
derfra gaae Skibe saa vide om Land;
der kiøber, der sælger, der handler hver Mand.

Og handelsvarer kan være så mangt – like ned til ens sjel og integritet (spør doktor Faust – eller en hvilken som helst cruisereder, på jakt etter gudmor).

Jeg vet hvor konspirasjonsteoretiserende det lyder, men tro meg, de bergenske bindingene er av et helt spesielt slag. Deri tror jeg også vi finner mye av svaret på at så mye i Bergen går som det går.

Toppfoto: Politibil (utsnitt). Fotograf: Ralf Roletschek/Wikimedia Commons.

True story.

Drit i verden, leve Toten!

P.S. Det er vel bare å krype til korset og tilstå. “Breaking”-vignetten la man egenhendig til. Behovet for krigstyper må imidlertid VG Nett selv svare for.