Vinnere og tapere i kjølvannet av kommende ukes norske statsbesøk i Kina:

Vinnere: Beijing-regimet og norske næringsinteresser.

Tapere: Demokratiet, kinesiske opposisjonelle, dissidenter – og Kinas, så vel som verdens, menneskerettigheter.

Hva man antagelig kan kalle et rått parti.

Også rått parti:

Kina-Høyre

Toppfoto: Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

P.S. Det bør dog anføres at samtlige norske partier later til å være innforstått med Norges vennskapelige omgang med totalitære og menneskefiendtlige regimer. Alt som gavner norske interesser, gavner verdens. Eventuelt: Drit i verden, leve Norge.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Stavrum og Hansen eller Facebook. Hvem er sterkest?

Når man møter eget selv i døren

Man er, for å si det forsiktig, mildt oppgitt over redaktører som protesterer mot andre redaktørers rett til å redigere – en rett de for øvrig alt har gitt sitt samtykke til.

Nå plutselig anført av en avis som selv nektet å trykke bilde av vettstkremt napalmpike, da det ble tatt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Beskjemmet blogger.

Presisering

Det omdiskuterte bildet, som ble tatt 8. juni 1972, kom omsider på trykk i Aftenposten, etter stor ståhei (ikke ulik dagens, i og for seg), 13. november samme år:

Har de egentlig forstått hva Facebook er?

I uken som gikk, ble forfatter Tom Egeland utsatt for det de fleste av oss nok anså utidig sensur, etter å ha lagt ut det ikoniske bildet av vietnamesiske Kim Phúck, tatt mens Vietnamkrigen var på sitt mest opphetede (i samtlige av ordet betydninger). Når jeg unnlater å dele det her, er det av hensyn til opphavsretten, ikke til Facebooks sensibilitet.

Det skulle imidlertid ikke stoppe med fotosensuren. Noen hos Facebook mente åpenbart at kritikken også måtte slettes, hvorpå Egelands konto simpelthen ble suspendert i 24 timer. Det er klart noen hver lot seg ryste, denne bloggeren inkludert:

Jeg mener fortsatt slettingen var urimelig, men det unndrar hverken Egeland eller meg aksepten av Facebooks brukerbetingelser, som vi “signerte” ved opprettelsen av våre brukerkonti – eller senere justeringer derav.

Det er betingelser både du, jeg, virksomheter og mediehus har underskrevet. I går kveld bet jeg meg derfor spesielt godt merke i dette:

Som temmelig umiddelbart avstedkom følgende tweet fra herværende blogger:

Man kan nemlig mene hva man vil om Gunnar Stavrum, men ingen kan ta fra ham evnen til å skape blest om seg og sitt, en kunst han tross alt behersker til fulle.

I formiddag ble det klart at også Stavrums Facebook-konto ble suspendert, og at han høster støtte fra Redaktørforeningen (og, utvilsomt, Stavrums kone, Kjersti Løken Stavrum i Presseforbundet):

Det er en liten verden, nemlig, selv om jeg deler det som tilsynelatende er deres intense ønske om et fritt Internett. Spørsmålet er bare om de har forstått hva Facebook er. Teksten fortsetter under bildet.

Nettavisens ansvarlige redaktør Gunnar Stavrum under Nordiske Mediedager i Bergen, 12. mai 2016. Fotograf: Freddy Foss/NMD.
Nettavisens ansvarlige redaktør Gunnar Stavrum under Nordiske Mediedager i Bergen, 12. mai 2016. Fotograf: Freddy Foss/NMD.

Det bør ikke legges beskrankninger på hva vi, innenfor lovens rammer, ytrer på Internett – et nett bestående av svært mange komponenter, deriblant Nettavisen, hvor Gunnar Stavrum er i sin fulle rett til å øve sitt redaktøransvar, tillikemed Facebook, hvor Mark Zuckerberg og hans deputerte har den samme retten – og allehånde medier, som bruker nettet.

Det faktum at Nettavisen har kommentarfelt til lesernes disposisjon, er ingenlunde ensbetydende med at Stavrum fritas for redaktøransvaret, som kollega Zuckerberg (eller hans geliker) nå benytter seg av, av hensyn til ytterst varierende bluferdighet, i landene det sosiale mediet betjener.

Så kan man saktens hevde vettskremte Kim Phúck, som er naken, fordi klær og hud sto i brann etter et napalmangrep … naken. Man kan også spørre seg hvordan noen hos Facebook kan få seg til å finne noe usømmelig ved bildet, på andre måter enn at det sier litt om amerikansk sømmelighet i Vietnam anno 1972.

(Sen tilføyelse: Og hvor var napalmbildet i 1972? Definitivt ikke i Aftenposten!)

Jeg støtter med andre ord redaktørenes syn på saken, så vel som Facebooks selvskrevne rett til å gjøre alt vi har gitt dem rett til, i henhold til brukerbetingelsene.

Vi har kort sagt ingenting å sutre over. Men vi kan jo, som for lengst antydet, forlate skuta helt? Denne bloggeren ville antagelig ikke anse det rare savnet.

Heller det, enn å tøffe seg med bilder de likevel fjerner:

Charles Bronson som Paul Kersey i "Death Wish/Nådeløs by" 2 eller 3.
Charles Bronson som Paul Kersey i “Death Wish/Nådeløs by” 2 eller 3. Eller Gunnar Stavrum?

Jeg har sett folk spørre hvor lenge pressen skal akseptere at Facebook opptrer som redaktør. Men svaret er, alle sammen: Så lenge man velger å bruke Facebook.

Så vanskelig og så enkelt.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Charles Bronson som Paul Kersey i "Death Wish/Nådeløs by" 2 eller 3.
Charles Bronson som Paul Kersey i “Death Wish/Nådeløs by” 2 eller 3.

La oss i alle fall være glad for at menn atter tør å være menn.

Ytringsfrihet under begrenset ytringsansvar

Aftenposten kunne i går fortelle om en Fetsund-mann i 30-årene, som er idømt en 12.000-kroners bot for Facebook-kommentaren “bare å ta ladegrep !!one shot one kill!”, om muslimer som samlet seg til utendørs bønn i Fredrikstad. Ikke at kommentaren skiller seg så voldsomt fra annet vi daglig ser i sosiale medier og kommentarfeltene. Det nye er imidlertid at utsagnene kan straffe seg, som selvfølgelig er av det gode. Teksten fortsetter under denne oppbyggelige lesningen:

Rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook). Facebook Rasisme
Voldsforherligende rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook).

Hvorvidt politiet derimot har kapasitet til å følge dem opp, er selvfølgelig et annet spørsmål, hvis svar vi i bunn og grunn kan gjette oss til. Mange jeg kjenner, jeg vil tro de fleste jeg kjenner, vil imidlertid hevde at det er helt ok å gi uttrykk for hat, men tar sterk avstand idet hatet manifesterer seg som konkrete trusler.

Det er en holdning som likevel får noen av oss til å spørre om sannsynligheten for Anders Behring Breiviks og radikaliserte Isil-terroristers udåder, uten dem som foret dem med vrangforestillingene. Betydelig mindre enn med påvirkningen, ville jeg nok hevde, om overhodet.

Likevel vil nok også denne bloggeren forsvare enhvers rett til å gi uttrykk for antipatier, men la oss likevel leke oss med følgende tankespinn:

Rotwang Metropolis Fritz Lang
Rotwang i Fritz Langs “Metropolis”, 1927.

La oss si at jeg var en spenna tussete, megaloman og narsissistisk vitenskapsmann (t.h.), som ønsket død over regjeringen som nektet meg midler til videre arbeid med mitt elleville massehypnose-prosjekt. Som galningen jeg engang er, ville jeg være dum om jeg lot meg stoppe av slike bagateller. Med sosiale medier og kommentarfelt til hjelp, behøver jeg ikke så mye som én krone, for å spre min hypnotiske gift til “massene”, i den hensikt å hensette dem til en viljeløs tilstand. Sovende drapsmaskiner, som trekker våpen ved syn av selv den unnseligste politiker. Eller som salig Joseph Goebbels så treffende uttrykte det:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Som selvfølgelig er et stykke unna den gale vitenskapsmannens eksperiment, men desto mer effektivt. Så kan vi, for å innlede eksperimentets neste fase, spørre oss om noen av disse, blant mange flere, kan tenkes å bedrive slik gjentatt og hvileløs terping av muslimer eller vantros ødeleggende effekt på de respektive sivilisasjoner:

Skulle vi konkludere at de driver med slikt, og hvis Goebbels’ metode er vel så effektiv som gale vitenskapsmenns massehypnose: Er ansvaret deres mindre enn en koko-hypnotisørers eventuelle eskapader?

For nu er vi ved kjernen av problemet. Kun noen ganske få av dem har tatt til orde for væpnet aksjon, og det er jo ikke dem selv som utfører dem. Hverken Listhaug, Rustad, Rotmo, Gjedda, Sandberg eller Storhaug, i motsetning til noen av de andre, oppfordrer til våpenbruk og drap. Det ingen av dem derimot kan løpe fra, er at de som er troende til å ta våpen fatt, gjør det i en slags overbevisning om at de har disse profilene i ryggen, så ofte som de engang terper på islam og muslimers katastrofale innvirkning på vår høyverdige kultur.

Supplert, selvfølgelig, av alle som faktisk oppfordrer til våpenbruk, som bringer oss tilbake til bloggpostens utgangspunkt. For også de mener seg nok støttet, av Listhaug, Rustad, Rotmo, Storhaug, Trump, Gjedda, Sandberg og Carl Ivar Hagen.

Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.
Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.

Det er en eksplosiv kombo, som før eller siden får et eller annet til å klikke i noens toppetasje.

Så kan vi kanskje utsette skyldfordelingen til etterpå, men jeg vil nok fortsatt hevde enhver ytring forbundet med et visst ansvar, om akkurat det ansvaret for tiden fører en heller kummerlig tilværelse.

Ett er i alle fall relativt sikkert: Jeg kommer fortsatt til å betrakte Facebook- og Twitter-bekjentskapers videre opptreden med den aller største interesse.

P.S. Det er ingenlunde meningen å gi innvandringskritikere, hverken blant politikere eller menigfolk, direkte ansvar for forkvaklede sjelers ugjerninger, men jeg håper også de kjenner konsekvensene av det de bedriver. Desto mer ubegripelig, selvfølgelig, om de gjør det.

Toppillustrasjon: Norges lover, malt av blogger.

På vei mot et totalitært, rasefiendtlig samfunn – og det er som det må være

Vi lever, enn så lenge, i et liberalt demokrati, med alt det innebærer av det vi anser selvskrevne friheter, som for eksempel retten til ytring. Alt sammen verdier vi får tro mange av oss gjerne ofrer mye for å bevare, enda det inkluderer de antiliberale kreftenes adgang til det offentlige rom.

Det er en demokratiform også denne bloggeren gladelig ofrer venstrearmen for (og jeg skriver med keiva!), eksteemistenes ytringsfrihet inkludert. Men tror samtidig vi gjør klokt i å legge oss på sinne at det er dem som vinner folkets hjerter, i alle fall i den forstand at de blir flere, noe de alt er (bare spør deg hvor mange i din omgangskrets som engang våget å ytre seg så nedsettende om andre folkeslag, for … la oss si tyve år siden). Er de først blitt flere, har vi også flere meningsbærere, som i sin tur skaper meningsbærere, som igjen … Ja, du ser sikkert hvor jeg vil.

Det ekstremes såkalte normalitet er engang påvist, ad nauseam. Forøkelsen er angivelig eksponentiell, etter hva de forteller – og hva vi ser.

Nettopp utsiktene til at vårt liberale demokrati skaper grobunn for de antiliberale kreftene, tjener selvfølgelig som demonstrasjon på at et fritt samfunn fungerer, og må derfor forsvares, mot dem som motarbeider det, ved å slippe dem til, slik at deres arbeid for å rasere det kan fortsette ufortrødent.

Jeg lød ikke ironisk nå, gjorde jeg vel? Faktum er, plagsomt nok, at jeg ikke ironiserer. For hvordan ivre for et liberalt demokrati – uten å praktisere det, enda utfallet, som en direkte følge derav, kan bli et totalitært, rasefiendtlig samfunn, smidd etter Hege Storhaug og Peder Are “Fjordman” Nøstvold Jensens maler?

Det er en risiko ethvert liberalt samfunn må løpe, og en kamp just nevnte krefter er i ferd med å vinne (det er nok å se på hvilke regjeringer vi velger oss). Paradoksalt nok som ytringsfrihetens triumf, siden det engang er dummere å predike et fritt samfunn, enn å leve i et.

Det er som det må være, skal vi være et liberalt demokrati.

Så lenge det varer, selvfølgelig.

Illustrasjon: Human Rights Services informasjonsleder Hege Storhaug. Bloggers tegning.

Flere rasister – eller “bare” etterlengtet utløp for tiårs uforløst hat?

Til å være relativt samfunnsengasjert, er man bemerkelsesverdig uvillig til å gi seg diskusjonene i vold, med denne bloggen som eneste utløpskanal (kanskje jeg burde døpe den Avløpet?).

Ikke desto mindre hender det at man ramler i fella, som da jeg i dag endte i en mindre polemisk utveksling, med en som var overbevist om at forekomsten av hatytringer i det offentlige rom ikke har økt. I alle fall nektet han å akseptere påstanden, med mindre noen kunne slå ugjendrivelig tallmateriale i bordet.

Det er klart jeg er enig i at det hadde gjort saken langt enklere, men tilbakevisning av ukvantifiserte fenomener, som forblir ukvantifisert, fordi kvantifiseringsarbeidet ville bli altfor omfattende til at det er praktisk mulig, er jo en pussig tilnærming. Ikke bare er den pussig, den er også svært utbredt, som vi ser, vi som til stadighet støter på den.

For de vet jo hva de gjør, når de avkrever en beviser det er umulig å samle, just på grunn av deres enorme omfang. Bevis right there, altså, men nei, du …

I et forsøk på å komme motdebattanten i møte, ymtet jeg likevel om den potensielle muligheten at holdningene alltid har vært der, bare at de ble holdt i sjakk av redaktørstyrte medier. Nå derimot, når meningene flyter fritt, kommer altså de seiglivede holdningene også til uttrykk, noe de jo ikke gjorde før, enda de granngivelig var der. Men jeg må jo si jeg finner den tanken mer deprimerende, enn at fremmedhatet faktisk har økt i omfang.

Tanken på at alle vi er vant til å anse anstendige – alle de godslige besteforeldrene … At de egentlig bobler og syder av uforløst rasisme? At en omfangsrik, om aldri så uuttalt, rasisme egentlig er en del av vår arv?

Søren om jeg vet, men den tanken grenser da til det uutholdelige, gjør den ikke?

Nå kjenner jeg ikke motdebattantens alder, men holder det ikke for usannnsynlig at han, som meg, ennå har Erik Blücher friskt i minnet. Ved overgangen 1970–1980-tallet, ble både han og hans lille flokks holdninger ikke bare ansett spesielle, men også fullkomment uhørte – så uhørte at du husker dem godt, 30–40 år senere.

At rasismeparagrafen på det nærmeste er død, fordi retten til ansvarsfri ytring prioriteres høyere, bidrar kanskje ikke til å gjøre saken bedre. Men når du ikke lenger kan bevege deg i sosiale medier, uten å vasse i selvsamme Blüchers tankegods, flere ganger om dagen, er det all mulig grunn til å hevde at noe faktisk har skjedd. Det er ikke noe jeg føler nevneverdig behov for å bevise.

Spørsmålet er bare om det er oss selv det har skjedd noe med, eller er om det bare er de gamle NS-erne, som endelig får utløp for tiårs innestengt rasisme?

Etter aktørenes alder å dømme, virker det ikke slik.

Ipso facto, da, kanskje?

P.S. Jeg håper mine lesere tilgir resirkuleringen av nettrollet oppi toppen. Jeg har bare ikke tid til å lage nye tegninger, hver gang jeg har noe på hjertet.

Rasistene ofre for PK-tyranniet

Er debattklimaet drastisk forverret, og er en gang politisk ukorrekte ytterligheter blitt regelen, heller enn unntaket?

Det er bare måneder siden jeg trakk et småbedrøvet sukk over at vårt hjemlige debattklima har endret seg drastisk, i ytterliggående innvandringskritikeres favør, og tenkte nok at det neppe kunne bli verre.

Skulle jeg selv prøve å besvare det innledende spørsmålet, ville jeg nok si ubetinget “ja”. For det er blitt verre, bare siden i vinter.

Vi er kommet til et stadium i det offentlige ordskiftet, hvor blatant rasisme, som i norsk etterkrigshistorie har vært relativt utenkelig, simpelthen ikke lenger er oppsiktsvekkende. Det som derimot anses oppsiktsvekkende, er protestene mot at vi lar denne utviklingen fortsette.

Hvorfor? Fordi alle krav om at ytringer som en gang i verden var straffbare, igjen må bli det, møtes med kneblingsanklager, ikke bare fra de sedvanlige krenkerne, men alle de presumptivt liberale, som finner krenkelser kult – ganske enkelt fordi de bærer bud om at den absolutte ytringsfriheten endelig er et faktum. Teksten fortsetter under illustrasjonen.

Nettroll
Sint troll, type nett-. Bloggers tegning.

Jeg skal ikke fornærme mine lesere med eksempler, siden vi ser dem daglig, alle sammen; de liberale ikke-rasistene, som forfekter dialog med de ekstreme kreftene, om de befinner seg på den ene eller den andre siden, og mener hatytringene ikke er blitt så mye verre. Man må jo gi dem rett i én ting: De er ikke verre enn mellomkrigsårenes og krigsårenes antisemittisme, men det forekommer en mildest talt underlig at etterkrigsårene så beleilig ekskluderes fra “målestokken”. Er det bare fordi vår tids antisemittisme retter seg mot et annet av de semittiske folkeslagene – med flere?

Aylan
Charlie Hebdos aper.

For Thomas Knarviks apetegninger er jo ikke unike, som vi ser av bejublede Charlie Hebdos “satiriske” tegning til høyre, som en bekreftelse på alle fordommer denne bloggeren hadde om tidsskriftet. Greia er imidlertid at det baller på seg, noe som egentlig ikke burde undre, nå som ytringsansvaret, i og med rasismeparagrafens bortfall, på det nærmeste er pulverisert, med mindre direkte trusler mot enkeltpersoner er involvert. Alt handler, som vi vet, om individet, nu til dags.

Men altså, jo: Vi er faktisk blitt et land som i fullt alvor diskuterer om det er rasistisk å fremstille svensk-iranske politikere som aper, og de spør seg hvordan det på noe vis kan innvarsle et paradigmeskifte.

Det er vel heller ikke så tilfeldig at alt dette skjer, mens Østerrike er en hårsbredd fra fascistisk president, i samme momang som The Donald går sin amerikanske seiersgang, og vi selv har gjort oss til representanter for et av verdensdelens mest restriktive immigrasjonsregimer. For det blåser ubehagelige vinder over det meste av verden, derom kan det da umulig herske mye tvil? Det begredelige er likevel at vi hiver oss på dem.

Når det ikke lenger hefter risiko ved hatytringene, er det også relativt selvsagt at de øker i omfang, slik jeg altså mener de gjør, hvor mye apologetene enn måtte protestere.

Jada, Muhammed-karikaturene og 22. juli gjorde oss kanskje mer vàr for fenomenet, men oppmerksomheten har også økt i takt med omfanget. Inntil vi kom frem til punktet vi i dag befinner oss ved; hvor forekomsten er så voldsom, at det eneste som vekker oppsikt, er ens stille protester mot den.

Så hvor har det brakt oss? Jeg tør påstå at det i offentlighetens øyne ikke er mørkhudede barn som er ofre for rasismen, men rasistene selv. Fordi de kritiseres for den.

Men det stopper med kritikken. Av samme grunn forblir de hatefulle ytringene urisikable – og blomstrer.

Når alt kommer til alt, har krenkelser uten konsekvenser, for krenkerne, ingen pris. For krenkerne. Og for hver gang man påpeker alt sammen, risikeres anklager om at det ikke er rasistene som sprer hat, men en selv.

Sen tilføyelse:

Takk til utrettelige Øyvind Strømmen, som minnet meg på tegningen av nybakt pappa Trond Giske, med en apebaby i armene. Fenomenets voldsomme omfang bidro rett og slett til at tegningen alt var glemt. Det er grenser for hvor mye man klarer å ta innover seg, men det kan da umulig være meningen at det skal være slik? At argumenter og protester derimot skal være det som motvirker den slags, har vi ved selvsyn … fastslått?

Blir alternativet dermed aksept? Eller hva?

Odins soldater
Odins soldater ute og rusler. Bloggers tegning.

Toppillustrasjon: Antirasisten. Bloggers tegning.

Heraldisk harselas

Riksløven. Tegnet av blogger.
Riksløven, i bloggers fortolkning.

Med hånden på hjertet, jeg lover at raljeringen med riksvåpenet nærmer seg en slutt, men løven man publiserte i går, ble altså til i respons på en god venn, som ytret ønsker om rikshyener. Og så går man hen og beløver seg!

Slikt går rimeligvis ikke an. I et anfall av blysamvittighet, tegnet man følgelig hyenen over i dag, i håp om at hyeneelskeren vet å sette pris på den. Igjen, som man vil se, fra Disneys univers, denne gangen Løvenes konge.

Men så tenker jeg vi setter strek.

Man kan jo risikere anklager om mangel på nasjonalt sinnelag. Det vanker teppeinnkallinger for mindre.